Kjære Paulus!

Det er kanskje ikke særlig kristelig gjort, men jeg gjorde det likevel. Du skriver: «For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.»

Jeg har møtt så mange som ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet. Men i utgangspunktet ville jeg ikke brukt ordene at deres sinn er blitt blindet av denne verdens gud. De har møtt evangeliet i en kald skulder, i en krenkende far, i uforståelig tale eller enkle svar, i trange forventninger om utseende og atferd, i frykten for helvete og frelse for sikkerhets skyld. Indirekte kan man kanskje si at det er denne verdens gud som har blindet deres sinn, men denne guden har fått god hjelp. Fra mange av oss. Også på din tid var det visstnok mye krøll i menighetene i forhold til hvordan man behandlet hverandre; det ser vi fra brevene dine.

Hvordan kan vi vise lyset som stråler fra evangeliet? Du snakker et sted om Guds godhet som driver til omvendelse – hvordan lever vi den? Gjennom å ta imot nåden og kjærligheten fra Gud og dele den. Gjennom ærlig tale om livet og troen. Gjennom forbønn og praktisk omsorg. Gjennom kamp for rettferdighet og menneskeverd. Evangeliet stråler i en utstrakt hånd, et nybakt brød, et besøk, en velsignelse, en pengegave, et kyss, et nyvasket gulv.