Kongen på haugen

Parken var full av folk, stemningen god, og det var nok å se på og finne på. Men de to minste trodde ikke på at det var kongeparet som satt på første benk. Hvor var kronene og diamantene og slepet? De så jo helt vanlige ut! De smilte og så hyggelige ut, men magien ble borte. Jeg fikk litt vondt av ungene, og vurderer å sende en hilsen til Slottet og spørre om de kan ta på seg en aldri så liten krone når de skal rundt på offisielle besøk. Magien krever en viss avstand; at noe er litt annerledes.

I forhold til Gud vil jeg ikke bruke ordet magi, men heller mysterium, hellighet, ærefrykt. Men det handler om noe av det samme. At forholdet til Gud fordrer både avstand og nærhet, både hellighet og alminnelighet. Noe av det mest dyrebare i den troen jeg har blitt opplært i, er at Gud er en Gud som selv ble menneske og kropp, og vil nærhet og fellesskap med oss mennesker. At Gud beskrives som en god forelder, full av betingelsesløs kjærlighet og omsorg for oss. At vi kan snakke med Gud når som helst, på hvilken som helst måte om hva som helst. Jeg har alltid pratet mye med Gud. Takket, protestert, problematisert, betrodd meg, bedt om veiledning, delt en glede. Sittende, knelende, stående, gående, dansende, syngende, liggende. Inni meg, høyt, eller på papir. Alene, eller sammen med noen. Denne nærheten og lave terskelen vil jeg ikke gi avkall på.

Men Gud må ikke bli altfor nær og alminnelig heller. Hvis avstanden, annerledesheten, helligheten, mysteriet blir borte – da blir noe av Gud borte. Da kan jeg stå i fare for å ta Gud for gitt (i negativ forstand). Da kan det bli vanskeligere både å hvile i Gud og utfordres av Gud. Da kan det bli verre å sortere mellom bildet av vår himmelske Far og en jordisk far (eller mor). Og den sorteringen kan være livsviktig. Gud må være litt konge på haugen.