Kongens befaling
Omkring år 1885 var to ulike grupper mennesker på vei til Kong Leopolds Kongo (tidligere Zaire): En bestod av statstjenestemenn som fikk sine ordrer fra den belgiske kong Leopold. Den andre gruppen var misjonærer.
De første årene kong Leopold koloniserte Kongo, trodde alle at han hadde edle hensikter. Hans innsats ble omtalt som «samtidens største filantropiske innsats». Litt spesielt var det vel at en monark satt som enehersker av en privat koloni som var 72 ganger større enn hans eget land. Han delte ikke sin makt som koloniens konge og hersker med den belgiske regjeringen. Det privilegiet var hans personlig.
Det tok tre-fire tiår før omverdenen forstod de grusomme konsekvensene av kong Leopolds kolonisering. Alt han selv hadde sagt om målet for koloniseringen var et skalkeskjul for det egentlige bildet: Enorme mengder gummi og elfenben ble sendt med skip fra Kongo til Brussel. Folket ble mishandlet og drevet som slavearbeidere. På under tre tiår døde ca. ti millioner mennesker i Kongo. Statstjenestemennene adlød sin konge. De fleste rapporterte lite hjem.
Rundt år 1890 gjorde lokale rebellgrupper opprør mot mishandlingen. De ble ikke kvitt problemet, men flere hvite statstjenestemenn ble drept. Den svenske misjonsstasjonen Mukimbungu ble skånet. En svensk misjonær skrev hjem: «Rebellederen, høvding Nzansu i Kasi, har sendt oss bud om at han ikke vil skade oss, siden vi alltid har vist at vi er de svartes venner.»
Misjonærene adlød sin Konge. De ble sendt ut i verden for å gjøre godt.
Mark 16, 15-18
Bestill abonnement her
KJØP
