Vanskelig å snakke om egen tro

Flere ansatte i Den norske kirke synes det er vanskelig å snakke om tro dem i mellom. Dette kommer fram i forskningsrapporten Vår trosopplæring? Stab, samarbeid og trosopplæring, som Det teologiske menighetsfakultet (MF) har utført for Kirkerådet. Forskerne Morten Holmqvist og Astrid Sandsmark har fulgt stabene i to menigheter i Den norske kirke siden 2015.

Personlig

– Hvorfor er det sånn?

– Tro er svært personlig. Mange i Den norske kirke kommer fra ulike tradisjoner, med forskjellige språk og bakgrunner. Da kan egen tro bli krevende å snakke om, sier Holmqvist.

Selv om undersøkelsen er basert på dybdeintervjuer med relativt få personer, mener han at dette kan være en utbredt oppfatning.

– Jeg har møtt flere og snakket om funnene, og det virker som det er mange som føler på dette. Å ha tro som jobb åpner for noen veldig spesielle problemstillinger.

For å forbedre situasjonen mener han kirkestaber må se mer på samholdet på tvers av motivasjoner og utdanning. Selv er han prest, men har ikke følt på problemet.

– Det er jo en utfordring, men det handler om å eie det sammen. Man må tenke: hva er vårt felles prosjekt her? Da må man kunne snakke om ting, til tross for ulike ståsteder.

Store endringer

Trosopplæringsreformen, som kom i 2004, har medført store endringer for mange ansatte i Den norske kirke. Antallet undervisningsstillinger er nesten blitt firedoblet. Selv om stillingsprosentene varierer, er alle stillingene tilknyttet en form for stab. Dermed har svært mange fått en endret samarbeidssituasjon og jobbhverdag, ifølge rapporten.

LES OGSÅ: Aasrud om trosopplæringen: Vi er på rett vei

Ensomme

Ensomhet er også vanligere blant trosopplæringsansatte enn hos prestene. En av forskerne bak rapporten, Astrid Sandsmark, peker på fellesskapet prestene har i bibeltekster og prekener. På prostinivå er det ofte bare prestene som møtes, noe som forsterker fellesskapet dem i mellom, forteller hun.

– Prester har lang utdanning, og er sosialisert inn i kirkens språk og liturgi. Ansatte i trosopplæringen, derimot, kommer gjerne fra sekulære yrker, men har byttet jobb fordi de heller vil jobbe med tro. Men i praksis blir det i stedet dem som planlegger arrangementer, sier Sandsmark.

Hun presiserer at arbeidsmetode og samhold naturlig nok varierer mye fra kirke til kirke, og at de to prostiene i rapporten er organisert veldig forskjellig.

– Her kan trosopplæring være et fellesprosjekt for å skape mer samhold. Det er en mulighet for å jobbe sammen som stab.

LES OGSÅ: Prester uten venner

Skape rom

Rådgiver i Kirkerådet Monika Skaalerud har vært kateket i mange år, og jobber nå med rekruttering. Hun mener forskningen viser et behov for arenaer der man kan diskutere egen tro trygt og åpent.

– Både prester og kateketer har såpass mye å gjøre at når vi først møtes for å snakke, er det hovedsakelig om det praktiske. Det er få felles arenaer hvor man kan snakke om egen tro.

Hun tror også noen trosopplæringsansatte kan føle på en frykt for å si noe feil i møte med prestenes lange fagutdanning.

– Selvfølgelig er det sårbart når man kommer og den eneste kunnskapen man har er personlig tro. Da har man ikke noen studier eller fag å forankre synspunktene i, og det kan kanskje bli vanskelig.

Skaalerud understreker viktigheten av å møte dette med ydmykhet.

– Vi må skjønne at det er greit å jobbe sammen selv om man har ulike trosaspekter. Man må være åpen for at annerledeshet er positivt.