I vår mistet vi leiligheten i Venezia. Jeg håper at forlaget snart finner en ny. I femten år har forfatterne på Forlaget Oktober fått bruke en liten loftsleilighet i byen. Jeg liker Roma bedre, men siden Venezia har vært så lett tilgjengelig, har det blitt mange opphold i denne sammensmeltede teaterkulissen av stein og vann.
Ankomsten er alltid magisk. Flybussen er en båt, i likhet med all annen kollektivtransport her. Og når vaporettoen gjør en siste sving rundt odden ved det gamle skipsverftet Arsenale, åpenbarer byen seg. Markuskirken inne til høyre. Ute til venstre, som en ideell arkitektonisk motpol, ligger klosterøya San Giorgio, med Palladios kirke San Giorgio Maggiore som landemerke.
I tidligere tider var det frukthager og vinranker på øya. Benediktinermunker slo seg ned her og etablerte et kloster i 982. Relikviene etter martyren sankt Stefanus ankom øya etter det første korstoget på begynnelsen av 1100-tallet og gjorde klosteret til en sentral del av den venetianske julefeiringen.
Dissonanser
Kirken er hvit i klassisk senrenessanse-stil. Et smykke fra utsiden, og kjølig, rasjonell og streng på innsiden. Men oppe i koret til høyre henger to gigantiske, mørke malerier av Jacopo Tintoretto. De syder av liv, kaotisk energi, i sterk kontrast til arkitekten Palladios forsøk på å gjenopplive antikkens strenge former. Til høyre er selve mesterverket: Nattverden. Et oljemaleri malt på et gigantisk lerret, 3,6 meter langt og 5,7 meter bredt. Maleren arbeidet med bildet i to år og fullførte det i sitt dødsår, 1594.
Det er dårlig belyst og henger høyt oppe på veggen, så du må strekke hals og se det på skrått nedenfra. Alt er skjevt med det bildet. Der Leonardos berømte maleri av nattverden i Milano er balansert, med alt på stell, horisontalt sentrert rundt Kristus i midten, er Tintorettos bilde til å bli svimmel av. Dette er virkelig langt fra renessansens idé om at det guddommelige skulle vise seg i det naturlige. Tintoretto er virkelig over-naturlig. Det er dissonanser, kontraster, brå bevegelser, uro.
Maleren har valgt seg en synsvinkel høyt oppe. Bordet går diagonalt gjennom rommet, det er nesten så det tipper ut av lerretet. Det er kun to lyskilder, oljelampen oppe til venstre og lyset som stråler fra Kristus. Det er så sterkt at ansiktet til kvinnen i forgrunnen faller i skygge.
Figurene til høyre i bildet holder på med sitt, en katt stikker hodet oppi kurven nederst i midten, noen ordner med maten. Det er som bildet favner hele livet, hele verden. Alt er fylt av bevegelse, en nesten kaotisk energi. Ved bordet deler Kristus brødet, vi teller elleve disipler med glorie, og den ene uten, nederst ved bordet.
Se på de transparente englene som fyller rommet med ånd og magi! De leker seg over motivet, som lysstråler fra lampen. Aktørene rundt bordet enser dem ikke, men vi ser dem spredt ut i hele bildets overkant. De overvåker denne verdenshistoriske skjærtorsdagsbegivenheten der Kristus har reist seg og gir brødet til disippelen ved sin høyre side og sier dette er min kropp. Spis den!
LES MER: Vin til minne om Josef
Feiekost
Tintoretto og Tizian er de to store 1500-tallsmalerne i denne byen full av kirker og altertavler, museer og palasser. Her er Bellinis madonnaer omgitt av musiserende engler, her er Giorgiones foruroligende «Stormen», her er Vittore Carpaccios majestetiske bybilder, her er Tizians mange mesterverk.
Tintoretto er overalt i Venezia. Han malte raskt og mye og ujevnt. Kritikeren John Ruskin sammenlignet penselen hans med en feiekost! Det var neppe ment som et kompliment. Tintoretto fikk en rekke utsmykningsoppdrag (det sies at han ofte dumpet prisene i konkurranse med sine kolleger). Mest kjent er de store billedseriene i Scuola Grande di San Rocco, palasset til et av byens mange brorskap viet til veldedighetsarbeid. Her er scener fra Det gamle testamente, fra Jesu liv og Marias liv. Og i enden er et tolv meter bredt bilde fra Golgata. Det er gigantisk. Enda mer gigantisk er hans bilde av Paradiset i Dogepalasset, et oppdrag Tintoretto og hans store verksted fikk etter en tvilsom prosess. Det er enda dobbelt så bredt, og sies å være verdens største maleri på lerret. Men det er mer imponerende enn gripende, langt fra mystikken i nattverdbildet, som er Tintorettos absolutte mesterverk.
LES MER: Mer enn edle dråper
Forfengelighetens by
Venezia er byen jeg elsker og hater, og elsker å hate. Det er maskenes og forfengelighetens by, det er brudepar på pakketur, men også jødenes by, Vivaldis by, smugenes og kanalenes. Det er pestens og dødens by, men også kunstbiennalen og de bysantinske mosaikkene i Markuskirken og på den øde øya Torcello. Jeg har skrevet to av bøkene mine i denne byen, og fra vinduet i loftsleiligheten der kunne vi både se og høre kirkeklokkene til den gamle kirken der lille Antonio Vivaldi ble døpt i 1678. Jeg lengter tilbake til Venezia! Våren nærmer seg!
Og Tintoretto er noe helt for seg selv. Hans uttalte mål var å tegne som Michelangelo, med Tizians farger. Men han ville heller male gripende bilder enn tiltalende, vakre bilder som Tizian. Det skriver E.H. Gombrich, og jeg tror jeg skjønner hva han mener. Det er noe moderne, ekspressivt over Tintoretto, kombinert med noe fjernt, nesten bysantinsk. Alt skyldes den sterke kontrasten mellom lys og skygge. Teknikken kalles gjerne clair-obscur, eller chiaroscuro, mørke felt som bindes sammen av det skjulte lyset og gir en helt spesiell dybdevirkning, en teknikk som maleren Caravaggio skulle utvikle videre i Italia på 1600-tallet.
Jordisk og himmelsk
Men Tintoretto har egentlig bare én etterfølger. Det er han som bare ble kalt «grekeren», El Greco, mystikeren som studerte i Venezia og senere etablerte seg i Spanias hellige by Toledo utenfor Madrid. Jeg ser frem til en gang å kunne skrive om bildet «Den angrende Peter», et av hans mange mesterverk. Det henger i Nasjonalgalleriet i Oslo.
«Tintorettos ville ikke nøye seg med å lage noe pent og nydelig. Han turte å være ærlig mot det han så, og han var så knallgod med farger at han liksom kunne blande det jordiske og det himmelske sammen», skriver Bjørn Sortland i romanen Ærlighetsminuttet (2005), «og med lys, rom og bevegelse lyktes det ham kanskje å endre den måten man så virkeligheten på – igjen. Det er vel dette kunst handler om ...»