Tingretten avviser fullstendig Vistes tolkning av Grunnloven

Arne Viste er dømt til fengsel på vilkår og må ut med flere millioner i bot og inndragning.

I dommen fra Oslo tingrett går det fram at den avviser Vistes grunnlovsargumenter. Her er hva retten sier:

«Retten er kommet til at Vistes anførsler om utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a er i strid med Grunnloven § 110 og menneskerettskonvensjoner ikke kan føre frem. Retten vil nedenfor begrunne dette nærmere.

Grunnloven § 110 første ledd lyder slik:

«Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige.»

Etter rettens syn innebærer denne lovformuleringen ingen individuell rett til å få et arbeid, men er en viktig formålserklæring for statens forpliktelser.

• LES INTERVJU MED VISTE: – Grunnloven sier at alle ­arbeidsdyktige mennesker skal ha mulighet til arbeid

Av øvrige internasjonale konvensjoner og internasjonale forpliktelser som Norge er forpliktet av har Arne Viste vist til FN-konvensjonene om økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter (ØSK), Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Gjennom artikkel 6 i den førstnevnte, er Norge forpliktet til å anerkjenne retten til arbeid for enhver.

Ingen av konvensjonene innebærer slik retten ser det noen individuell rett til å bli skaffet arbeid, men de pålegger staten å føre en politikk som setter inn nødvendige tiltak for at individer kan skaffe seg arbeid.

Grunnloven § 110 ble tilføyd ved grunnlovsvedtak 16. november 1954. I dok.nr.16 (2011-2012) «Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven» under punkt 38.2.1, som omhandler «Rett til arbeid», er det henvist til forarbeidene til Grunnloven § 110, jf. lnnst. S. nr. 220 (1954). Menneskerettighetsutvalget (eller Lønningutvalget) var et utvalg nedsatt av Stortingets presidentskap 18. juni 2009. Utvalgets oppgave var å utrede og fremme forslag til endringer i Grunnloven med det formål å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

Her uttales det om Grunnloven § 110 at:

«Bestemmelsen har i hovedsak vært ansett som en retningsgivende politisk programerklæring.»

Stortinget hadde altså en klar oppfatning om at verken første eller annet ledd i Grunnloven paragraf 110 skulle innebære individrettigheter, men at de skulle fungere som politiske programerklæringer. Denne forståelsen av bestemmelsen er ikke endret i etterfølgende rettspraksis. Dette kan tale for at dersom bestemmelser utformes som en plikt for statens myndigheter til å legge forholdene til rette, vil enkeltindivider ikke kunne håndheve rettigheten ved hjelp av domstolene.

For domstolene har bestemmelsen hatt marginal betydning. Borgarting lagmannsrett uttalte i 1996 at § 110 ikke ga individuelle rettigheter og benyttet av den grunn ikke bestemmelsen i sine vurderinger av en konkret sak.»

Videre uttales under punkt 38.5.1 om utvalgets vurderinger:

«Grunnloven inneholder allerede en bestemmelse om at statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at alle kan skaffe seg utkomme av sitt arbeid. For utvalget blir det derfor et spørsmål om retten til arbeid i Grunnloven bør styrkes.

En måte å gjøre dette på kan for eksempel være å gi enhver «rett til arbeid». Dette vil gjøre at bestemmelsen får form av å være en individuell rettighet, og det vil bringe grunnlovsformuleringen i overensstemmelse med formuleringen i Verdenserklæringen artikkel 23. Det er imidlertid på det rene at Verdenserklæringen på dette punkt ikke kan tas helt på ordet. Formuleringene i ØSK artikkel 6 og i de generelle kommentarene fra ØSKkomiteen til artikkel 6, viser at retten til arbeid ikke innebærer en ubetinget rett til sysselsetting. Statenes forpliktelser er i hovedsak en plikt til å tilrettelegge for at alle kan få seg en jobb. I så måte vil en formulering som gir enhver rett til arbeid, gå lengre enn det som følger av dagens konvensjonsvern.

Av den grunn vil utvalget ikke anbefale at det foretas slike endringer i Grunnloven § 110 som medfører et styrket vern om den enkeltes rett til arbeid.

• LES MEIR: Biskop-leia organisasjon har fått 1,5 millionar kroner frå Vistes firma

Utvalget vil likevel påpeke at dagens grunnlovsbestemmelse bør forstås i lys av den internasjonale rettsutviklingen på dette området. I prinsippet bør det fortsatt være en meget høy terskel for domstolsprøving av bestemmelsen.»

Resultatet av Lønningutvalgets forslag ble et nytt kapittel E i Grunnloven der eksisterende rettigheter ble samlet og nye ble lagt til. Grunnloven § 110 om retten til arbeid, i form av en forpliktelse for myndighetene til å arbeide for at den enkelte skal kunne forsørge seg selv ved arbeid var allerede hjemlet i grunnloven § 110 første ledd, men formuleringen ble noe endret. Det er derimot ikke noe som tilser at dette innebar noen endring som tilsa en ensidig rettighet for den enkelte jf. Innst.187 S (2013-2014).

Retten viser videre til LB-1995-2823 hvor Borgarting lagmannsrett tok stilling til om skattyters ligning for 1992 var ugyldig fordi den var i strid med grunnloven § 110, da ilignet skatt var større enn den alminnelige inntekt. Fra dommen hitsettes:

«Etter lagmannsrettens oppfatning viser allerede ordlyden i § 110 at den ikke tar sikte på å gi borgerne individuelle rettigheter slik som andre bestemmelser i grunnloven, f.eks. grunnloven § 96 om at ingen kan dømmes uten lov eller straffes uten dom. Bestemmelsen retter seg til myndighetene. Den pålegger myndighetene en plikt til å føre en aktiv sysselsettingspolitikk. Denne forståelse av bestemmelsen følger også av lovforarbeidene. Det vises videre til Mads T. Andenæs og Ingeborg Wilberg: Grunnloven, kommentarutgave, side 150.»

Videre vises til Oslo tingretts dom, TOSLO-2017-170537, hvor en utlending ble straffet med fengsel i fem måneder for å ha arbeidet og oppholdt seg her ulovlig i over syv år.

Tiltaltes forsvarer hadde anført at utlendingsloven § 108 annet ledd bokstav a, jf. § 55 første ledd strider mot Grunnloven § 110 og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter art. 6 om rett til arbeid, og at tiltalte derfor måtte frifinnes. Retten var ikke enig anførselen og uttalte:

«Retten finner anførselen åpenbart grunnløs. Bestemmelsene er etter sitt innhold svært ubestemte, og fastsetter målsettinger som staten skal arbeide for å oppfylle. Dette innebærer at det ikke nødvendigvis foreligger et konvensjonsbrudd selv om ikke enhver har rett til arbeid. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.»

Gulating lagmannsrett har i sin avvisningskjennelse når det gjaldt Arne Viste sivile søksmål mot Justis- og beredskapsdepartementet gitt uttrykk for samme syn. Fra rettens bemerkninger, dommens side 8 hitsettes:

«… Grunnloven § 110 ikke stifter noen juridisk rett for individet som dette kan kreve gjennomført ved domstolenes hjelp. Grunnlovsbestemmelsen er en programerklæring, i motsetning til en rettighet for den enkelte borger.»

I tillegg viser retten til Baklund, Bordvik og Røynebergs «Utvisning, tvangsmidler og straff»,1. utgave, 2019, side 525, hvor det uttales følgende om den aktuelle problemstillingen:

«Det kan nevnes at det har vært enkelte oppslag i mediene med påstander om at Grunnloven § 110 kan gi tidligere asylsøkere rett til å ta arbeide, uavhengig av reguleringen i utlendingsloven. En slik lovtolkning er klart uholdbar. Det er "Statens myndigheter» som er pliktsubjekt etter Grunnloven § 110 første ledd første punktum. Videre har bestemmelsen tradisjonelt vært forstått som en programerklæring, som ikke var ment som en rettighet for den enkelte borger, men en plikt for staten til å tilrettelegge for full sysselsetting. Ved grunnlovsrevisjonen i 2014 ble formuleringen i bestemmelsen noe endret, men det er ingen holdepunkter for at dette var ment å gi borgere noen individuelle rettigheter på dette punkt.

Det er også på det rene at dersom bestemmelsen faktisk skulle gi enkeltpersoner rett til å ta arbeide, kan ikke dette gjelde ubetinget. I utlendingsloven er det inngående regulert hvilke utledninger som kan ta arbeid, og på hvilke vilkår det kan skje. Domstolene vil ikke sette denne reguleringen til side under henvising til grunnlovsbestemmelsen.»

Uttalelser fra øvrige instanser (UDI, Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, Justisog beredskapsdepartementet og Riksadvokaten) som Viste har vært i kontakt med, knyttet til denne saken, støtter også opp under en slik forståelsen av Grunnloven § 110 som Baklund, Bordvik og Røynebergs gir uttrykk for.

Arne Viste har anført at det må skilles mellom plikten til å skaffe arbeid og forbudet mot å legge hindringer i veien for at de ureturnerbare selv skaffer seg arbeid.

Retten er ikke enig at dette skillet har noen betydning for saken. Som gjennomgangen ovenfor viser, anses Grunnlovens § 110 som en programgramerklæring. Bestemmelsen gir ikke enkeltpersoner en ubetinget rett til arbeid, og er ikke til hinder for at norske myndigheter kan fastsette begrensinger for hvilke utledninger som kan ta arbeid og på hvilke vilkår det kan skje.

Retten viser videre til at den manglende retten til arbeidstillatelse for utlendingene som saken omhandler er direkte knyttet til manglende rett til opphold i riket jf. utlendingsloven § 55. Forsvarer har heller ikke bedt om at retten på prejudisielt grunnlag skal ta stilling til den enkeltes asylhistorie og overprøve forvaltningsavgjørelsene i forbindelse med straffesaken. Når det gjelder spørsmålet om oppholdstillatelse må retten forholde seg til den vurderingen som forvaltningen ved UDI/UNE har foretatt, og hvor det er konkludert med at de personer som er omhandlet i tiltalen ikke har hatt rett til opphold i Norge.

Retten gjør videre oppmerksom på at det er en egen bestemmelse i utlendingsforskriften (§8-7) hvor UNE i spesielle tilfeller gir mulighet til oppholdstillatelse når det foreligger praktiske returhindringer, og den det gjelder selv har bidratt for å prøve å gjøre retur mulig.

Rettens konklusjon er at Grunnloven § 110 ikke er til hinder for at norske myndigheter kan nekte utledninger, uten lovlig opphold i Norge, å ta arbeid i landet.

Heller ikke øvrige internasjonale konvensjoner som Arne Viste har vist til er etter rettens oppfatning til hinder for dette.

FN-konvensjonen om økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter (ØSK), artikkel 6 Når det gjelder FN-konvensjonen om økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter (ØSK), artikkel 6, er det rettens oppfatning at bestemmelsen på lik linje med Grunnloven § 110 ikke innebærer en ubetinget rett til arbeid.»

LES MEIR: 

• Arne Viste møtt med jubel av menigheten – nå går han i kloster

• Lutherske organisasjoner støtter Viste – har ansatt asylsøkere uten lovlig opphold

• Arne Viste: Eg krev at ingen gøymer seg for politiet