Man kan komme langt i politikken ved å kopiere Ole Brumms beslutningsvegrende «ja takk, begge deler». Fremskrittspartiet er det beste beviset på det her hjemme, men nå har Siv Jensen & co fått en bom i hodet.

Partiet ble grunnlagt i 1973 som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det skulle ta 40 år før partiet i 2013 kom i regjering. Der har Frp levert på tre av de fire punktene nevnt i starten, om enn med skattelettelser som har gitt klart mest til dem med høyest inntekt.

LES OGSÅ: Det urbane sykkelpartiet

Bom-boom med Frp

Det tidligere protestpartiet Frp har holdt oppslutningen overraskende bra som såkalt ansvarlig styringsparti, men nå peker målingene nedover. En medvirkende årsak er at bompengene i Norge siden 2013 har økt fra 8,5 milliarder til 13 milliarder kroner, mens Frp har sittet både med finans- og samferdselsministeren.

13 milliarder utgjør 5.200 kroner per bilist. Det blir dråpen i begeret sammenlignet med de øvrige bilutgiftene, som for en nykjøpt mellomklassebil kan beløpe seg til opp mot 100.000 kroner i året.

Da Frp gikk inn i regjering i 2013 var det 170 bomstasjoner i vårt langstrakte land, et antall som kommer opp i 309 når 53 nye bomstasjoner lørdag settes i drift i Oslo.

Sammen med andre omfattende bompengeringer i byområder som Bergen, Stavanger og Drammen, har det gitt oss flere protestpartier mot bompenger, som med høyrøstet oppslutning nå ryster det norske lokaldemokratiet.

LES OGSÅ: Frp-frustrasjonen vokser

Vil bruke oljepenger

Bergenserne er så i harnisk at Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB) ligger an til å bli byens største parti ved høstens valg. De stjeler grovt med stemmer ikke bare fra Frp, men også fra byrådslederpartiet Ap.

Mest rystet er imidlertid Frp, som har bedt om krisemøte med regjeringspartnerne om bompengesaken, og som med partinestor Carl I. Hagen i front fikk landsmøtet med på at staten skal stikke sugerøret ned i oljefondet og hente ut 100 milliarder for å slette bompengegjeld.

Samme mann stilte seg for øvrig i 1975 bak et helt annet forslag, om å selge ut Statoils rettigheter i Nordsjøen for 10 milliarder kroner. Oljefondet tikker for øyeblikket opp mot 9.000 milliarder.

LES MER: Jensen: Unge opptatt av bompenger

Ikke spesielt usosialt

Foran seg på veien ruller bompengepartiene, med Frp diltende etter, ut den ene hjerteskjærende fortellingen etter den andre: Om alenemødre og andre lavinntektsfamilier som står foran økonomisk ruin hvis de skal kjøre barna til barnehage og fritidsaktiviteter, og seg selv til jobben dit bussen ikke går.

Bompenger er usosialt, er blitt omkvedet, også hørt fra fagbevegelsen og partier på venstresiden. Og selvsagt finnes det familier som vil merke opptrappingen godt økonomisk, men bompenger er ikke mer urettferdig enn de fleste andre avgifter vi må betale for å finansiere goder for oss selv og fellesskapet.

For eksempel utgjør momsen på matinnkjøp og andre nødvendigeheter en langt større andel av de lavtlønnedes inntekter enn for middelklassen og de rike, altså motsatt av det stadig mer utvannede prinsippet om progressiv beskatning.

LES MER: Omstridte grønne avgifter

Gunstig for velstående menn

Undersøkelser fra Urbanet Analyse og andre viser dessuten at de som betaler mest bompenger er menn, som med 70 prosent større sannsynlighet enn kvinner sitter i bilen. Blant dem igjen er det en overvekt av menn med middels eller høy inntekt, som ofte bare frakter seg selv til og fra jobb.

Derimot kjører folk med lav inntekt mindre bil og mer kollektivt enn de som har mer å rutte med (og som gjerne rår over både fossil hytte-SUV og tungt subsidiert elbil til dagligbruk).

Det er nettopp lavinntektsgruppen som derfor er mest tjent med såkalte bymiljøpakker, der bominntekter også går til å finansiere kollektivtrafikk og sykkeltraseer.

LES OGSÅ: Mer bilkjøring spiser miljøgevinst

Mindre støy og forurensing

Et av hovedpoengene med bymiljøpakkene er å begrense biltrafikken så det blir mindre køer og mer levelig for folk inne i byene. Der er det for øvrig gjerne de med lavest inntekt som bor nærmest de mest støy- og luftforurensingsutsatte ferdselsårene.

Dette er også regjeringens politikk. I siste Nasjonal transportplan skriver den at «persontrafikkveksten i byområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange», og at «regjeringens hovedmål for klima og miljø i transportsektoren er å redusere klimagassutslippene i tråd med omstilling mot et lavutslippssamfunn, og redusere andre negative miljøkonsekvenser».

LES OGSÅ: – Forurensing må prises

Ikke gjennomførbart

Regjeringens politikk må også Frps stå inne for, og den er ganske enkelt ikke gjennomførbar uten bompengefinansiering eller veiprising. Med mindre man vil kutte hardt i andre av statens inntekter, bygge atskillig mindre vei, eller skru opp igjen de bilavgiftene som finansminister Siv Jensen har redusert så kraftig.

Hvis dette i stedet skal dekkes over skatteseddelen eller framtidige generasjoners oljeformue, vil vi ikke oppnå den begrensningen av biltrafikkveksten regjeringen selv sier at bompenger skal bidra til. Det vil dessuten stride mot prinsippet om at brukerne skal betale for veien.

LES MER: Ungt klimaopprør

GPS-basert veiprising

Det finnes imidlertid andre finansieringsmåter som kan virke mer effektivt og mindre tilfeldig enn bompenger. GPS-basert veiprising som måler hvor og hvor langt man kjører, kan ta hensyn til bosted og geografi, med ulik belastning i og utenfor rushtiden, endog med mulighet til lavere satser for de med lav inntekt.

Flere partier vil utrede dette som et alternativ til bompenger, men det er et problem: Frp vil ikke, og de sitter med både finansministeren og samferdselsministeren i Erna Solbergs regjering.

Tiddelibom og hutte meg tu, som en liten og beslutningsvegrende bjørn i skogen uttrykker det.