Skisserer ­modell for ­aktiv dødshjelp

– Det virker som en del gamle­, moralske dommer står for fall om dagen, sier statsviter og skribent Aksel Braanen Sterri når han skal beskrive utviklingen man har sett i norsk politikk om aktiv dødshjelp.

Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) og Unge Venstre gikk allerede på 90-tallet inn for aktiv dødshjelp, men var lenge ensomme tilhengere av dette. I 2009 fikk FpU også følge av ­moderpartiet i saken. Men ­etter Frps vedtak var det liten politisk utvikling om aktiv dødshjelp. Mye har imidlertid skjedd det siste året:

I november i fjor gikk MDGs ungdomsparti, Grønn Ungdom, inn for å utrede en legalisering av eutanasi og legeassistert dødshjelp i Norge (se faktaboks). Under sitt landsmøte i juni i år, gikk også Unge Høyre inn for aktiv dødshjelp. I AUF har rundt ti fylkeslag gått inn for dette. Det er dermed en reell sjanse for at Arbeiderpartiets ungdomsparti også vil vedta aktiv dødshjelp under sitt landsmøte i oktober.

LES OGSÅ: De liberale vant i Unge Høyre

Vil tillate

Sterri skal sammen med filosof Ole Martin Moen gi ut en Fritt Ord-støttet bok om aktiv dødshjelp til våren. Han gleder seg over utviklingen og mener det er tungtveiende grunner for at aktiv dødshjelp bør tillates i Norge.

– For det første handler dette om hensynet til den enkeltes selvbestemmelse over eget liv og egen verdighet. Vi lever hvert vårt liv, og det er vi som må holde ut med det livet. Når noen sier at de ikke orker mer, bør vi ha stor respekt for deres ønsker om sitt liv. For det andre handler det om lidelse. Noen ganger er lidelsen bare meningsløs og vond, og lindrende behandling er ikke nok, sier Sterri.

Passiv dødshjelp

Som et ­argument for aktiv dødshjelp, peker han på at noen alvorlig syke allerede i Norge i dag kan «velge» å dø gjennom behandlingsbegrensning eller såkalt passiv­ dødshjelp. Det vil si at man ­begrenser, avstår fra, eller avslutter medisinske tiltak som har til hensikt å opprettholde ­eller ­forlenge en pasients liv ved ­alvorlig sykdom.

– Man kan dermed nekte ­videre behandling og dø av den underliggende sykdommen. I praksis tas dette også lengre ved at man kan slutte å spise eller drikke. Det er måter folk avslutter livene sine på i dag dersom de mener det ikke lenger er verdt å leve, sier Sterri.

I de landene og delstatene hvor aktiv dødshjelp er tillatt i dag, finnes det svært ulike modeller. Sterri skisserer opp tre kriterier han mener må være tilfredsstilt for å bli tilbudt aktiv dødshjelp i en eventuell, norsk modell:

– Man må lide uutholdelig, ikke ha utsikter til bedring og over tid vise et konsistent ønske om å dø, sier Sterri.

LES OGSÅ: Ingen skal behøve å dø alene, er den klare normen i samfunnet vårt. Men hva hvis det er nettopp det man ønsker?

Vilkårlig

– Hvem er det som skal definere hva som er uut­holdelig lidelse. Det er subjektivt. Det gjør at jeg ikke kan forstå hvor du kan sette en grense­ som ikke er vilkårlig, svarer stortingsrepresentant Mathilde Tybring-Gjedde (H) på kriteriene Sterri skisserer.

Hun er en sterk motstander av aktiv dødshjelp og advarer mot det hun omtaler som «utglidning» av lovverket dersom aktiv dødshjelp først innføres.

Nederland legaliserte aktiv dødshjelp ved lov i 2002, og ­siden fulgte Belgia og Luxembourg ­etter med et relativt likt lovverk. Her må to leger uavhengig vurdere hvorvidt en pasient lider uutholdelig og om til­standen er uhelbredelig.

– Så har vurderingen av hva som er en uutholdelig lidelse­ sklidd ut. Dette har utviklet seg til også å gjelde demente og psykisk syke. Stadig flere oppgir psykososiale årsaker som begrunnelse for at man ønsker aktiv dødshjelp, sier Tybring-Gjedde.

LES OGSÅ: Ungdomsparti pressar på for dødshjelp

Skummel signaleffekt

Hun erkjenner at det kan finnes enkelteksempler der man kan si at det er riktig for en person å avslutte livet. Samtidig er hun redd for de signalene som vil sendes dersom aktiv dødshjelp blir institusjonalisert og normalisert.

Tybring-Gjedde sier hun tror en normalisering av aktiv dødshjelp vil føre til at folk ikke bare vil føle det er en rettighet, men også en plikt å avslutte livet.

– Dette vil sende et tydelig signal til mennesker som på ulikt vis er avhengig av andre og kanskje opplever at de ikke lenger er funksjonsfriske. Man vil ha kommet til et punkt der vi som storsamfunn kan forstå at man mener livet ikke lenger er verdig. Dermed setter storsamfunnet på en måte en definisjon på verdighet, sier Tybring-Gjedde.

Hun går også løs på premisset til tilhengerne av aktiv dødshjelp om at et valg om å avslutte livet tas selvstendig. Hun mener dette valget vil påvirkes av hvordan man blir oppfattet og behandlet av andre, og hvilken livssituasjon man er i.

Sterri anerkjenner at dette er en god innvending.

– Når aktiv dødshjelp er på bordet som et tilbud, vil noen kanskje oppleve at det er en forventning at de benytter seg av det. Preferanser kan formes av de mulighetene man har, sier Sterri.

Samtidig mener han at denne mulige konsekvensen må veies opp mot de som i dag lider uutholdelig og vil dø.

– Det er en stor og undervurdert tragedie at vi holder mennesker som ønsker og har grunn til å dø, i live, sier Sterri.