'Å vise frem sin tro blir sett på som å gå over streken», var Kjell Ingolf Ropstads melding til stevnedeltagerne i Kvinesdal tidligere i sommer. Han gjentok det samme i et intervju med Aftenposten i forrige uke: «Det begynner å ligne et systematisk problem. Å vise frem sin tro blir sett på som noe litt på kanten.»

Alt i alt var det blitt «vanskeligere å stå frem som religiøs», konstaterte han. Statsminister Erna Solberg gir sitt besyv til den samme fortellingen om marginalisering når hun på dagens debattsider skriver at «tro er blitt noe uvanlig, noe rart og eksotisk.»

For spesielt interesserte

Ropstad og Solbergs fortellinger står imidlertid i skarp kontrast til andre fortellinger de siste årene. Blant annet den som tegner seg i dialogboken Meningen med livet? (2015). Innledningsvis skriver forfatter Alf van der Hagen om tidligere tider der «religion var noe pinlig, direkte dumt eller farlig (...) henvist til arenaer for spesielt interesserte».

Men så, som en fønvind nedover fjellsiden: «Jeg merket en tydelig endring i tidsånden i løpet av de ni årene jeg satt som redaktør i Morgenbladet på 2000-tallet. Det ble etter hvert lettere å snakke om religiøs erfaring, også offentlig».

Blant dialogpartnerne som snakker om Gud helt uten å rødme, er Henning Hagerup og Erik Hillestad. «Jeg opplevde at det på 70-tallet, da jeg var i tjueårene, var mye større sjenanse for å snakke om Gud enn jeg opplever rundt meg i dag», sier Hillestad. Han får følge av Hagerup som attesterer at miljøet er blitt «friere og åpnere», symbolisert ved at et kulturradikalt organ som Klassekampen er «blitt en avis hvor du på dypt alvorlig vis kan diskutere trosspørsmål, også fra den religiøse siden».

Legg til Jonas Gahr Støres trosbekjennelser og det nye påskefenomenet med frimodige statusoppdateringer om at «Han er oppstanden!», begge deler utenkelig for tjue år siden. At tro er blitt noe uvanlig, rart og eksotisk, sa du?

Mening og fortegn

Det er ikke meningen å latterliggjøre noen av de nevnte vitnesbyrdene. Alle er oppriktige forsøk på å si noe om tidsånden, basert på egne opplevelser. Opplevelser som i sin tur får mening og fortegn når de settes inn i en større rammefortelling. Men dette viser også begrensningene ved denne anekdotiske bevisføringen. Den sier mer om hvilken linse du ser verden igjennom, enn om verden som sådan.

Ropstads argumentasjon er symptomatisk. Som eksempler på de nye og strengere bygningsforskriftene for tro i norsk offentlighet anfører KrF-lederen to eksempler: (1) Den såkalte «bollesaken», der Sirdal kommune først vedtok «bollenekt»; og (2) at Arendalsuka først ville nekte kristne organisasjoner å drive misjon. Slik settes frimodigheten under press. Mener Ropstad.

Massiv mobilisering

For ironien er at Alf van der Hagen kunne presset nøyaktig de to samme hendelsene inn i sin fortelling. I begge tilfeller ble det opprinnelige vedtaket reversert etter massiv mobilisering. Det kristne skolelaget på Tonstad skole får likevel servere boller i friminuttene. Og Arendalsuka gjorde om sitt opprinnelige vedtak om å nekte misjon. Etter et par omdreininger i den norske offentligheten var altså bolle- og misjonsnekt omgjort til bolle- og misjonsaksept.

Og dermed er vi like langt. Nøyaktig de samme hendelsene får helt ulike fortegn – alt etter hvilken del av hendelsen som vektlegges (det opprinnelige vedtaket eller reverseringen av det samme vedtaket), og neste instans hvilken overordnet fortelling den samme hendelsen settes inn i.

Så, hvem har rett? Vel, alle. Og ingen av dem. I alle tilfeller opereres det med en altfor rettlinjet og enøyd fortelling, som ikke evner å fange opp spenningene i det Habermas kaller vårt «post-sekulære» samfunn, der kristenheten får mye oppmerksomhet fordi den er delt i sentrale verdispørsmål knyttet til homofili og abort, og islam får mye oppmerksomhet simpelthen ved å være til.

Motstridende tendenser

Forskningsantologien Religionens tilbakekomst i offentligheten? (2015), redigert av sosiolog Inger Furseth, forsøker å tegne et mindre slagordpreget bilde av denne virkeligheten. Her serveres ingen fortelling om at religion er aparte, marginalisert eller på full vei tilbake, men noe midt imellom: «Det er lite som tyder på at den religion noen gang forsvant, og at vi nå kan snakke om en tilbakekomst», skriver Furseth. «Snarere ser vi kontinuitet (…) på lavt bluss.»

Furseth velger derfor å snakke om et «religionskomplekst samfunn» med «motstridende tendenser», oppsummert i følgende paradoks: At sekulariseringsprosessene på stats- og samfunnsnivå pareres med mindre religiøs sjenanse i medieoffentligheten.

Det er kanskje ingen besnærende fortelling, men den ligger til gjengjeld tettere på terrenget enn konkurrentene.