Nyheter

Prester uten venner

58 prosent av amerikanske prester har ingen nær venn. – Mange norske prester føler seg også helt alene, sier Inger Helene Nordeide.

En fersk, amerikansk undersøkelse viser at stadig flere prester og pastorer føler seg ensomme og mangler venner. Hele 58 prosent av de spurte prestene sier de mangler en nær venn, ifølge den amerikanske forskningsorganisasjonen Barna Group.

– Jeg synes ikke det er overraskende at mange prester ­føler på ensomhet. Det er absolutt gjenkjennbart, og kanskje særlig i en fase der man er ny som prest for eksempel på et mindre sted, sier sokneprest i Arendal, Jorunn Raddum.

Hun har vært prest i mange år, på både små og store steder – også i USA.

– Som prest er det også en barriere å si ifra om at man kjenner seg ensom. Man er jo den som skal være med å skape fellesskap.

Kvinnelige prester

Ensomhet blant prester er ikke kun et amerikansk fenomen. Den ­danske serien som for tiden sendes på NRK, «Herrens veier», tegner et dystert bilde av prestetilværelsen. Vanskelige sider av presteyrket belyses stadig mer, og i fjor sommer uttalte paven: «Prester trenger også venner».

I 2009 kom boka Jeg er jo ikke Jesus heller!, som tok for seg hvordan det er å være prest i Norge. Konklusjonen var dyster.

– Vår undersøkelse viste at urovekkende mange prester ­bærer på en stor ensomhet, både rent sosialt og når det kommer til å dele trosliv, forteller Inger Helene Nordeide, fagkonsulent i PlanB Vest, i Førde.

Da hun skrev boka sammen med Anders Skogstad og Ståle ­Einarsen, ble hun overrasket over hvor mange norske prester som følte seg ensomme og alene. Hun tror ikke nødvendigvis det er så mye som har forandret seg på dette feltet siden da.

– Noe har så klart forandret seg. Andelen kvinnelige prester øker, og kvinner er ofte ­flinkere på sosiale relasjoner – generelt sett. Men presterollen tror jeg kanskje ikke har endret seg, og den tror jeg heller ikke er så rask å endre.

Hun peker på at menighetsprester ofte også er prest for dem de er venner med, noe som kan gjøre det vanskeligere å knytte nære vennskap. Hun tror heller ikke at mer åpenhet rundt tro og tvil, som vi erfarer ellers i samfunnet, har gjort prestene mindre ensomme.

– Prekestolen er jo ikke presten sin private arena. Om man snakker om for eksempel tro og tvil i en preken så betyr ikke det at presten dermed har fått delt det som måtte oppleves vanskelig for ham eller henne personlig.

LES OGSÅ: Det danske TV-dramaet Herrens veier vekker både begeistring og hoderisting.

Små og store steder

Nordeide tror det kan oppleves ulikt i byer og på mindre steder. På større steder finnes det flere arenaer der man kan være mer anonym, og ta fri fra presterollen, påpeker hun. På mindre steder er det lettere å bli assosiert med yrkesrollen.

– Jeg tror veldig mange mennesker, også i 2018, tenker at når presten er til stede, da må vi gjøre sånn og ikke sånn. Det ikke sikkert vi er så moderne som vi tror, sier Nordeide.

Einar Vannebo ble sokneprest for første gang i sitt liv for bare ni måneder siden. 65-åringen har tidligere jobbet ved Universitetet i Oslo.

– Det at jeg hadde et stort sosialt nettverk fra før har nok gjort det lettere å bli prest på et lite sted som Våler. Jeg var også veldig bevisst på at jeg ikke flyttet for langt unna Oslo og mitt gamle nettverk, forteller Vannebo.

Han ser at mangel på venner kan være et problem for prester.

– Alle yrker innebærer å gå inn i en rolle, men når det gjelder prester er det sterkere enn for mange andre. Alle vil assosiere noe med en prest. Det er en rekke forventninger som ligger der, så du møter aldri folk med helt blanke ark.

LES OGSÅ: – Mennesker får ikke verdi etter antall venner

Generasjonsskifte

Leder i Presteforeningen, Martin Enstad, forteller at prester og ensomhet ikke er noe de vier spesiell oppmerksomhet.

– Jeg hører ikke ofte om det når jeg snakker med prester, men jeg tror likevel mange kan føle på en ensomhet i tjenesten. Man bærer og blir en del av mange menneskers historier og liv, noe som kan være flott og rikt. Men det kan også bli tungt.

Han mener heller ikke presteyrket har endret seg helt grunnleggende de siste årene, men at endringer av arbeidsvilkårene, som arbeidstid og boplikt kan ha motvirket problemet.

– Hvilken generasjon man tilhører spiller nok også en rolle for hvordan man forstår tjenesten. Yngre prester har gjerne et ­annet syn på hvor mye av livet preste­rollen skal fylle og hvor mye av egne behov man skal sette til side. Hvert år er det en utskiftning av prester som gjør at det er blitt færre eldre og flere ­yngre, noe som jo kan endre bildet.

Mystagog

Biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug tror det var mer vanlig før at presten var en spesiell person i et lokalsamfunn.

– Tradisjonelt sett, og særlig i folkekirkelige strøk, er presten sentral som ritualforvalter. Den rollen er ikke uten utfordringer.

Biskopen peker det man i ­religionsvitenskapen kaller «mystagog», rollen som den som formidler guddommelige krefter inn i hverdagen.

– Personen i en slik rolle er omgitt av en viss aura – preget av både beundring og respekt, men også en viss frykt. Har man en slik posisjon – i den grad den fortsatt eksisterer – vil presten ofte oppleve å være godt likt, samtidig som mange kanskje ikke ønsker å bli venner med ham eller henne.

Nordhaug har snakket med prester i sitt bispedømme som i en viss grad kjenner seg igjen i dette. Det gjelder særlig de som befinner seg i bygdesamfunn der ideen om folkekirken står sterkt.

LES OGSÅ: Prester har alltid figurert i populærkulturen. Symboliserer den svartkledde, hvitsnippede skikkelsen i dag noe annet i dag enn for ti år siden?

Utdanning

Inger Helene Nordeide understreker at presterollen er annerledes enn mange andre jobber. Det innebærer helt spesielle forhold, presteyrket er også et kall, og et yrke som er fritatt fra deler av arbeidsmiljøloven.

– Men midt i dette er preste­yrket også en jobb. Vi må ­prøve å vokte de grensene som kan ligge i det, nettopp for å ivareta presten som skal stå i dette over lang tid. Her har ­utdanningsinstitusjonene en jobb å gjøre i å oppdra nye ­prester til hvordan de skal takle disse utfordringene.

Biskop Nordhaug har selv vært lærer på praktikum på MF og er enig med Nordeide.

– Det er klart det er viktig at man har hørt om dette på forhånd. Om man opplever at folk holder en viss avstand, kan det være en lettelse å vite at det ikke behøver å handle om den enkelte personen, men om rollen.

Les mer om mer disse temaene:

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist, kommentator og som nyhetsleder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter