Roma, 1. oktober 2017: Kate McElwee har snekret og stiftet sammen et banner, og på den lilla duken har hun malt: Ordinér kvinner. Banneret sleper hun med seg et par kilometer gjennom Romas gater, fra leiligheten fram til målet, St. Angelo-broen. Her henger hun banneret over den historiske broen med Peterskirken mektig i bakgrunnen. Så går hun vekk.
Etter halvannen time kommer hun tilbake, og observerer fornøyd at banneret fremdeles henger der.
Feiret helgen
– Jeg var veldig nervøs, det må jeg innrømme. Gjorde jeg en kriminell handling ved å feste noe til en historisk bro? sier McElwee til Vårt Land.
– Men for et øyeblikk for bevegelsen, på festdagen til Teresa av Lisieux! Det var for å feire henne, som selv lengtet etter å bli prest. Den enorme basilikaen i bakgrunnen og den lille, lilla påminnelsen: Vi blir ikke borte, selv om vi er små. Vi er her.
«Vi» er amerikanske Women’s Ordination Conference (WOC), som jobber for full likestilling og ordinasjon av kvinner i Den katolske kirke. Kate McElwee er direktør, og leder også det internasjonale nettverket Women’s Conference Worldwide (WOW), som har medlemmer fra 15 land.
Teresa av Lisieux var en fransk karmelittnonne og mystiker, erklært helgen og kirkelærer i Den katolske kirke. «Jeg kjenner i meg et kall til å bli prest», skrev hun.
– Men hennes prestekall blir altfor ofte skrevet ut av historien, mener McElwee, som legger til at hun ikke ble arrestert etter protesten.
Rettigheter
Kate McElwee (32) har jobbet for organisasjonen i syv år, og vært leder i fire av dem. Hun beskriver seg selv som en katolsk feminist.
– Jeg er oppdratt katolsk og har sett hvordan patriarkatet stripper kvinner for rettigheter når de går inn i en kirke. For meg er dette den viktigste saken, sier hun.
McElwee er klar på at ordinasjon av kvinner dreier seg om mer enn å få kvinnelige, katolske prester. Det dreier seg også om menneskeretter.
– Det handler om å overbevise den største og mest innflytelsesrike religiøse organisasjonen i verden om å løfte kvinner opp globalt som likemenn. Det ville få uante konsekvenser hvis den romersk-katolske kirke anerkjente at kvinner hadde like rettigheter innen kirka. Særlig i land der kvinner har en annenrangs-status, sier hun.
Fattigdom, overgrep og vold er tett bundet sammen med oppfatningen om at menn og kvinner ikke er likeverdige.
Women’s Ordination Conference ble dannet i 1975, og er den største organisasjonen som jobber for at kvinner skal blir ordinert som prester, diakoner og biskoper i den katolske kirka. De vil spre kunnskap og skape oppmerksomhet. De ordinerer ikke selv, men gir støtte til de som gjør det, som Roman Catholic Women Priests (RCWP).
– Vi er egentlig den eneste kompromissløse, feministiske stemmen for kvinners ordinasjon og likhet i Den katolske kirke. Andre kan være engstelige for å snakke om temaet, det er «farlig» – for dem er det som å være mot paven. Men for oss er det selve kjernen. Så lenge kvinner ikke kan være prester, får de ikke være med å bestemme og ha innflytelse i kirka, sier hun.
LES MER OM VÅR SOMMERSERIE: Upopulære pionerer
Rosa røyk
Bevegelsen vil være så synlig som mulig, og de vil være «masete». Som pressgruppe arrangerer de demonstrasjoner, skriver brev, debatterer, holder kurs og konferanser. I hver by de holder møte, demonstrerer de alltid foran katedralen.
Og de vil være kreative, en «irritasjonsmenighet», sier Kate McElwee. I 2013, da alle ventet på at den svarte røyken skulle bli hvit fra pipen på Det sixtinske kapell i Vatikanet, kunne også rosa røykbomber observeres i den italienske hovedstaden. Organisasjonen markerte på denne måten fraværet av kvinner i prestetjeneste i kirka.
– Det ville hatt en voldsom virkning hvis Pave Frans, som er så karismatisk, sa at menn og kvinner er like.
Paven har nedsatt en spesialkommisjon for å se på kvinners stilling i kirken, og hvordan kvinner kan ha andre lederfunksjoner, som diakoner. Men han har, som sine forgjengere, sagt nei til å diskutere kvinnelige prester.
Kate McElwee kaller kvinnelige prester «det siste tabu i kirken – noe vi ikke en gang skal snakke om», med henvisning til pave Johannes Pauls apostoliske brev fra 1994, der døra ble stengt for videre diskusjon.
I 2008 ble det gjort klart at ordinering av kvinner straffes med ekskommunikasjon – utestengelse fra nattverden. Et dekret fra Troskongregasjonen slo fast at enhver katolsk biskop som har til hensikt å ordinere kvinner til presteembetet, og enhver kvinne som måtte la seg ordinere ved en slik seremoni, automatisk ekskommuniserer seg selv.
– Jeg har blitt kjent med kvinner som har et prestekall, hører historiene og hva de går gjennom når de blir nektet det av kirka. Jeg føler at jeg jobber for menneskerettigheter innen kirka, men også i solidaritet overfor disse kvinnene.
Men kirka lider også, mener hun, fordi den går «glipp av gavene og talentene halvparten av befolkningen har».
LES OGSÅ: For Amina Wadud er spørsmålet om Gud er kvinne eller mann uvesentlig
Et hjem
– Vi ser på oss selv som et hjem for dem som stiller spørsmål om kvinners deltagelse. Det er åpenbart at seirene våre i den store sammenhengen er små, men vi feirer dem likevel, sier Kate McElwee.
Et eksempel er da erkebiskop Georg Gänswein skal ha sagt «Det er klart vi vet om denne bråkete bevegelsen som vil ha kvinner som prester». Han er leder for Det pavelige hushold, og tidligere en av pave Benedikt XVIs to privatsekretærer.
– Det feiret vi. Det betyr at vi blir hørt, at de vet om oss helt i toppen. Den dagen kvinner blir ordinert som prester i Den katolske kirke, vil alle tro og føle at det skjedde plutselig. Men nei, det er tiår med arbeid, kamp og folk som aldri sluttet å stille spørsmål som ligger bak, sier Kate McElwee.
– Så det kommer til å skje?
– Selvsagt.
Hun ler.
– Det må skje. Det er et spørsmål om troverdighet.