– Vi er slett ikke vår egen lykkes smed

– Situasjonen viser den liberalistiske individualismens svakheter. Og den gjør det klart hvor avhengig vi er av hverandre og hvordan vi er knyttet sammen gjennom relasjoner. Vi er slett ikke vår egen lykkes smed, men avhengig av både at andre stiller opp og av staten gjør det.

Det sier Steinar Stjernø. Han er professor emeritus i sosialt arbeid og sosialpolitikk ved OsloMet, og mange vil huske ham som leder høyskolerektor og leder av Stjernøutvalget på 2000-tallet.

Stjernø har også skrevet boken Solidarity in Europe - The History of an Idea, som ble gitt ut på Cambridge University Press i 2005. Her tok han for seg solidaritetens kår i Europa. Og det er også dette det handler om i dag:

– Vi gjør dette i solidaritet, har statsminister Erna Solberg gjentatt flere ganger den siste tiden, både i det hun har manet til en nasjonal smitteverndugnad, og da hun presenterte økonomiske strakstiltak.

– Solidaritet betyr ikke nødvendigvis solidaritet med alle.

Skjønt. Kan vi ta solidaritet for gitt? Nei, mener Stjernø, og sier ordet fremkaller to spørsmål:

• Hvordan skal hensynet til fellesskapet balanseres mot individuell frihet?

• Hvem har vi solidaritet med?

– Solidaritet betyr alltid solidaritet med andre, men ikke nødvendigvis alle andre, sier Stjernø.

– Historisk var den første formen for solidaritet familiesolidariteten, så kunne den utvides til flokken, stammen, lauget, klassen og nasjonen. Den formen for solidaritet som koronakrisen har vekket, gjelder først og fremst den som utspiller seg innenfor de nasjonale grensene, mener han, og utdyper:

– Statene stenger grensene, og oppmerksomheten mot folk på flukt eller er i andre land skyves i bakgrunnen. De store utfordringene ved solidariteten i vår tid, er solidariteten med disse, samt med de kommende generasjonene, som rammes av de skadene som denne generasjonen skaper med sin produksjon, sitt forbruk og klimautslipp, sier han.

Nordmenn er mer statsfikserte.

Nylig sa den tyske sosiologen Heinz Bude i et radiointervju at koronakrisen skapte en dypere forståelse for solidaritet. Ganske enkelt fordi vi oppdager at solidaritet ikke er det samme som å gjøre en god tjeneste for en annen, men det at vi alle er henvist til hverandre, til fellesskapet.

Bude påpekte samtidig at koronakrisen førte til tilbaketrekning. Det var ikke et globalt fellesskap som sto sentrum. Snarere var det de mindre fellesskapene. Han pekte på at de tyske delstatene plutselig fikk sin renessanse som politiske enheter.

Stjernø mener krisen viser at nordmenn er langt mer 'statsfikserte' enn mange andre.

– Dette ser vi for eksempel ved at kommunene ber om at staten skal ta beslutninger på deres vegne, sier han, og mener det bør være en lærdom for oss at staten kan være instrument for solidaritet og omfordeling av byrdene.

– Dette viser hvor viktig det er med en stat som har ressurser å sette inn når det er nødvendig.

Hva blir koronaeffekten?

– Kan det tenkes at denne erfaringen på sikt også gjør oss mer solidariske med de utenfor våre egne nasjonalgrenser?

– Det kan tenkes, men jeg er ikke så optimistisk som Bude. For straks vi utfordres på våre egne interesser, blir vi mer restriktive. Eksempel på dette, er motviljen til å dele på byrdene med Hellas. Og det store spørsmålet er også om erfaringene vi gjør, vil få varige følger, sier Stjernø, og mener det ikke er gitt at solidariteten vil bli større på sikt:

– Mange er i dag villig til at det omfordeles penger for å gi større økonomisk trygghet for dem som mister arbeid. Og vi ser at det oppstår helt nye former for fellesskap gjennom krisen. Det holdes konserter på Facebook, italienere synger i kor fra balkongene sine, og frivillige melder seg til innsats. Men når regningen skal betales, vil de velstående være villige til betale høyere skatt? Og vil regjeringen bygge opp reservelagre av vaksiner, munnbind og annet verneutstyr eller sørge for at Norge selv produserer slikt? Erfaringene fra Utøya er dessverre at både folk og politikere glemmer fort, mener han.

Katolsk twist på solidaritetsbegrepet

Et av poengene i Stjernøs bok, er at det ikke går an å snakke om én form for solidaritet. Solidaritetsbegrepet har reist langt gjennom århundrene, helt fra det dukker opp som et juridisk begrep på 1700-tallet blant Frankrikes revolusjonære, og til det blir et politisk slagord, som eies av alle. Det som lenge var et nøkkelord i sosialdemokratiske og sosialistiske partier, er i dag også tatt i bruk av de kristendemokratiske partiene i Europa, og fått sin egen tvist gjennom utviklingen av katolsk sosiallære.

Stjernø peker på at det siste kom inn i norsk politikk gjennom KrF på 1990-tallet, og fusjonerte godt med den økte sosialetiske bevisstheten innen Den norske kirke.

– Dette er et solidaritetsbegrep som strekker seg mer på tvers av landegrenser enn andre. Og du kan si at arbeiderbevegelsens og kirken i stor grad møtes på felles grunn, og i konfrontasjon med den ekstreme individualismen. Den vokser frem i takt med nyliberalismen, som sier at individets valgfrihet må være overordnet andre verdier.

Stjernø mener koronasituasjonen viser globaliseringens skyggesider: At ikke bare varer og kapital, men også sykdom, krig og nød raskere enn før får følger i andre land enn der det oppstår:

– Gjennom dette, ser vi med all tydelighet den gjensidige avhengighet vi har av hverandre. Og vi ser hvordan situasjonen selv i andre land raskt får følger, både for helse og økonomi.

Håpet blir drivkraft

– De seneste årene er det andre politiske krefter har hatt vind i seilene enn arbeiderbevegelsen og forsåvidt KrF. Hvilke solidaritetsbegrep er det de høyrepopulistiske partiene og de grønne partiene forfekter?

– Høyrepopulister vil at velferden skal begrenses til landets innbyggere, og stoppe ved landets grenser. De representerer ofte grupper som er blitt truet økonomisk og kulturelt av globaliseringen, og må i høy grad forstås som en reaksjon mot globaliseringen. De grønne partiene er opptatt av at vi må dele mye av jordas ressurser i solidaritet med fremtidige generasjoner, men er ikke alltid så opptatt av omfordeling blant dem som lever i dag.

– Er det frihetskamper som vi trodde var vunnet, som i dag trues?

– I øyeblikket er det forventet at vi alle reduserer friheten til å gå hvor vi vil og være sammen med hvem vi vil. Men dette kan også betraktes som en investering i fremtidig frihet. Vi regner jo med at situasjonen vil være forbigående. Og det er lettere å ofre noe hvis du har håp om bedre tider etterpå. Det tror jeg blir en sterk drivkraft for mange i dag.

Norge som tillitssamfunn.

De siste ukene har Italia vært sentrum for koronakrisen. Stjernø kjenner godt Italia. Han er deleier i et hus i landet, og følger situasjonen nøye. Og nordmenn og italienerne har ulike politiske kulturer, påpeker Stjernø, og viser til at dette speiler måten vi forholder oss til krisen på.

I Norge samler politikerne seg bak krisepakker. I Italia er diskusjonene langt mer høylytte. Tillit til institusjonene er et viktig stikkord, mener han.

– I Italia møtes institusjonene med langt mer mistro. Mens tillitsmålingene viser at Norge ligger på toppen av Europa.

– Det snakkes iblant om at en grunntillit i samfunnet. Kan vi snakke om at det finnes en grunnsolidaritet?

– Det er jeg usikker på. Det er som regel ulike oppfatninger i Norge rundt hvem man skal være solidariske med. Det viser seg i det konstante konfliktspørsmålet, om hvor langt fellesskapet kan gå i å gripe inn i folks lommebok.

Solidariteten er ulikt fordelt.

– Er det den konflikten vi ser når folk hamstrer og drar på hytta på tvers av rådene som gis?


– Ja, jeg skulle til å si det. Solidariteten har sine grenser, og er rett og slett ulikt fordelt i befolkningen. Og det er absolutt ikke å ta hensyn til andre som bor på et sted, når du drar fra din egen kommune og slår deg til på et lite sted med liten kapasitet til å takle virusutbruddet.

– Handler dette om generasjonsforskjeller?

– Jeg tror det heller følger sosiale forskjeller. Økonomiske skillelinjer er langt viktigere.

– Hvem er da mest solidariske: De som har mye eller de som har lite?

– Meningsmålinger viser at vekten på økonomisk omfordeling har stått sterkest til venstre i politikken, i arbeiderbevegelsens partier. Men akkurat i den aktuelle krisen, er erfaringen av folk med høyere utdanning lettere følger med på offentlig informasjon, og tar mer hensyn til dette. Krisen er slik sett også en påminner om betydningen av fagkunnskap.

Les også: 

• Samlivspanelet: – Det siste året har jeg ikke orket å vise meg i kirkelige sammenhenger

• Magnhild Brattfjell er alltid alene. Denne uka føler hun seg mindre ensom enn ellers. Det gir fellesskapsfølelse at alle er isolert.

---

Hva gjør koronakrisen med oss?

• Verden er snudd på hodet. Koronaviruset kommer til å forandre oss på en eller annen måte – men hvordan?
• I denne serien snakker vi med ulike folk om hva krisen vil bety for oss som samfunn og enkeltmennesker.
• I dag: Steinar Stjernø om solidaritet.

---