Frankrike frykter nye, voldsomme protester denne helgen, selv om de planlagte økningene i drivstoffavgiftene er utsatt. Regjeringen måtte rygge for å få kontroll over det folkelige opprøret som har preget landet de siste ukene. Det er første gang Emmanuel Macron gjennomfører en åpenbar retrett siden han ble president. Onsdag antydet enkelte medlemmer regjeringen at de ville se på gjeninnføring av formueskatt for høytlønte, men det skjer ikke.

– Drivstoffavgiften var gnisten som tente flammen. Konflikten i Frankrike handler om en type politikk som er blitt ført over tid – og som har gått i de fattiges disfavør. Det handler først og fremst om et opprør mot en urettferdig skattepolitikk og om kampen for økt kjøpekraft og bedre livskvalitet for en stor gruppe franskmenn, sier Kjerstin Aukrust. Hun er førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap på Universitetet i Oslo.

Solidaritet

LES MER: Høyrepopulistiske partier framstiller seg selv som garantister for jøders sikkerhet i Europa

– Hvordan forklare raseriet i Frankrike?

Emmanuel Macron har – med rette – blitt oppfattet som de rikes president. Et godt eksempel, og som har gjort folk rasende, er at han fjernet formueskatten. På fransk heter skatten «impôt de solidarité sur la fortune» (solidaritetsskatt på formue). Som navnet tilsier, var meningen at denne skatten skulle være en solidaritetsskatt, bidra til å utjevne forskjeller ved å ta mer fra de rike. I forkant av statsråd på onsdag var det flere av hans ministre som tok til orde for dette. Men Macron sa nei, fordi han mener formueskatten ikke fungerer slik den skal, den er en hemsko og rammer feil. Macron har en teori om at det er noen i samfunnet, som trekker de andre opp – han snakker om «le premier de cordée» – den som går foran i klatretauet og trekker de andre. Han vil styrke de som går foran, fordi han mener alle i samfunnet vil tjene på det.

LES MER: – Jeg blir aldri kvitt skammen

«Det må da alle klare»

– Det er et elitistisk syn på folket?

– Ja, veldig. Han er elitenes president, og det synes tydelig i skattepolitikken hans: Den rammer de som har minst, samtidig som han gir gavepakker til de rikeste. Et eksempel er en boligstønad, APL, som ble kuttet med fem euro i måneden. Regjeringen mente at det var ingenting, «det må da alle klare». Da kom ytre venstrelederen Jean-Luc Mélenchon med en pose varer han hadde kjøpt for det samme beløpet, og viste at det kunne betale tre-fire middager. Et annet eksempel er en økt skattelegging (CSG) som i stor grad rammer pensjonistene. De er en utsatt gruppe med lite å rutte med i Frankrike. Det har slått veldig urettferdig ut.

Forakt

– Hva forteller det om Macron?

– Hver gang Macron kommer med uttalelser som oppleves arrogante overfor arbeiderklassen, daler oppslutningen hans. Det har han gjort mange ganger, og folk opplever det som om det oser av forakt i det han sier. Som da han kommenterte høy arbeidsledighet som latskap med at det var «bare å gå over gata» for å få seg jobb. Da han holdt tale ved åpningen av en togstasjon, sa han at her, på en perrong, kan man møte «vellykkede mennesker, og folk som er ingenting». Hvem er de, ble det spurt etterpå, de som «er ingenting»? Han er jo president for dem også, sa kritikerne, som mente han er foraktfull, arrogant, fjern fra folk flest.

LES MER: – Populismen er globaliseringstapernes opprør

Svakt mandat

– Skjønte ikke velgerne det før presidentvalget?

– Nei, ikke før han ble valgt. Mange stemte på ham fordi det var det eneste alternativet til Marine Le Pen, antallet hjemmesittere og blanke stemmer var rekordstort. Slår vi dette sammen, er det folkelige mandatet bak ham veldig svakt, og oppslutningen er feilkalkulert, selv om han vakte stor begeistring i enkelte grupper: En ung, moderne kandidat, og ikke fra de etablerte partiene. Men politikken har dreiet tyngre til høyre enn det folk hadde forventet. Og det var nok overraskelse at han var så arrogant overfor vanlige folks problemer.

LES MER: Collège Henri Barnier i Marseilles hilser rektor Eric Brundu på alle elevene når de kommer på skolen

Togreform

– Vi hører mye om minstelønn og dårlige levekår i Frankrike. Kan du forklare hvordan det slår ut?

– Kort sagt er franske lønninger lavere enn norske, men med norske skatte- og avgiftsnivåer. Hvermansens budsjett spises opp av skatter, avgifter og husleie, og andelen blir større jo mindre du tjener. Mange lever på minstelønn, og selv om den har blitt noe oppjustert, er det ikke nok. Drivstofføkningen en del av Macrons grønne skifte. En grønn skattepolitikk er det mange, særlig på venstresiden, i utgangspunktet for, men ikke når den rammer så usosialt som nå. Et eksempel er reformene på den franske utgaven av NSB, hvor Macrons regjering ville legge ned mindre, regionale toglinjer. Kritikerne sier: De gjør det vanskeligere for folk å ta tog, samtidig blir det dyrere å kjøre bil. Da hjelper det ikke å sette ned prisen på el-biler med noen tusenlapper.

– Både ytre høyre og ytre venstre-siden i Frankrike heier på «de gule vestene». Er det en polarisering?

– Kritikken mot Macron er unison i opposisjonen. Alle støtter dem, selv om de fordømmer voldsbruken, så er det konsensus om at regjeringen har sviktet sitt oppdrag. Dette er et grasrotoppgjør uten partipolitisk kobling.

LES MER: – Nazifortid forandret Østerrike

Blod på tann?

– Hva vil skje framover?

– Jeg tror det blir avgjørende hvor voldelige demonstrasjonene blir nå i helgen. Blir det like ille som sist lørdag, vil de bli et problem for «de gule vestene». De har fått gjennomslag for det første kravet – drivstoffavgiften. Når det er sagt, ser jeg ikke for meg at protestene forsvinner med det første. De har fått blod på tann – ved at de er den første bevegelsen som har fått Emmanuel Macron til å gå tilbake på noe som helst. Det var i utgangspunktet utenkelig, hans framtoning er å være ubøyelig: Han ønsker å fremstå som en sterk leder.

– Hva slags konsekvens kan voldsbruken få?

– Hvis volden fortsetter, kan sympatien svekkes. Det er mange som ikke støtter vold, men sier de forstår at det skjer, fordi det handler om dyp desperasjon. Den eneste måten å få regjeringens oppmerksomhet, er vold, mener mange. Og det er ikke til å stikke under en stol at også gulvestene har bidratt til dette, ikke bare bråkmakere. Den franske forfatteren Édouard Louis sier at den volden vi ser i gatene nå, er ingenting mot den symbolske volden arbeiderklassen er blitt utsatt for i mange år.