Kultur

Det er først når faren dør at han tar fatt på hjemreisen. Til det fattige arbeiderstrøket, det dystre industriområdet utenfor byen Reims, nord i Frankrike. Her hadde han vokst opp. Og dette stedet hadde han forlatt. Han dro til Paris for å studere, og følte seg endelig fri. Samtidig foretok han en klassereise som plasserte ham blant en av de ledende intellektuelle i Paris.

Men i det faren dør, kommer alt tilbake. Han begynner nå å snakke med moren. Om oppveksten. Om livet. Det blir begynnelsen på en forsoningsprosess:

«Men den jeg kanskje egentlig ville forsone meg med, var meg selv, eller snarere, en del av meg selv om jeg hadde forvist, forkastet, fornektet», skriver Eribon i Hjem til Reims, som nå er ute i norsk oversettelse.

 


 

 

Jeg vek mer og mer unna. Jeg ble mer og mer forskjellig. Jeg begynte å endre språket. Oppførselen. Og ikke minst kroppen

 

 


 

Inn i skapet

Eribon er ikke først og fremst kjent som romanforfatter. Snarere er han en kjent filosof. Han har virket ved de største universitetene både i Europa og USA, er kjent for sin biografi om Michel Foucault og flere bøker om homofil identitet og minoritetsspørsmål.

Men når han dagen etter farens begravelse sitter sammen med moren, ser på bilder og mimrer, oppdager han et spørsmål som han har oversett gjennom hele sitt voksne liv.

Det blir som en besettelse for ham. Hvorfor hadde han, som var så opptatt av hva skammen gjør med mennesker, aldri skrevet om skammen ved å komme fra arbeiderklassen?

Da han hadde flyttet fra Reims til Paris, hadde han rett nok unnsluppet homofobi og rasisme. Men i de nye kretsene han vanket, var han dypt flau over bakgrunnen sin: «Det ville ikke være noen overdrivelse å si at da jeg kom ut av det seksuelle skapet (...) sammenfalt dette i min personlige utvikling med at jeg gikk inn det jeg kan beskrive som et sosialt skap», skriver han i boken.

– Du kan utforske skammen, analysere den, ja til og med skrive en bok om den – og du vil fortsatt føle den, sier Eribon til Vårt Land. Forrige uke var han i Oslo i forbindelse med lanseringen av boken.

Skjemmes av mor

Som 20-åring hadde han bestemt seg for at han ikke skulle bruke hele livet på å ha det vondt, fordi han skammet seg over, og var redd for å være homofil. Men i Hjem til Reims, erkjenner han hvordan han, samtidig som han tok eierskap til denne siden ved seg selv, også forkastet «det jeg burde ha vært».

Forfatteren sier han var merket av en dobbelt dom: En klassedom og en seksuell dom. Fordi de kom i konflikt, måtte han forme seg selv ved å spille dem ut mot hverandre. Men domskjennelsene, de slapp aldri taket. Han røper at dette var grunnen til at partneren hans aldri fikk møte hans egen mor. Og da en filmregissør spurte om å få filme ham og moren sammen, var dette helt utenkelig for ham:

– Dette var i fjor, og jeg var fortsatt skamfull over henne, måten hun oppførte seg på, snakket ... Til slutt var det partneren min som sa «du hevder at du er radikal, men det stopper når det gjelder å være på skjermen med din egen mor».

Han likte ikke kommentaren, men medga at det var sant. Så han spurte moren, som sa ja til å være med. Noen måneder etterpå døde hun.

– Skam er noe du må bekjempe steg for seg. Men det dukker alltid opp et nytt lag, konstaterer Eribon.

– Men man blir aldri kvitt den?

– Nei. Aldri helt.

 


 

 

Mine foreldre pleide å si «vi, arbeiderne», og det er alltid et behov for å være del av et vi. (...) Men folk identifiserer seg ikke lenger med arbeiderbevegelsen.

 

 


 

En spagat blir til

Hjem til Reims er fortellingen om en ung gutt som stadig får høre at han er «merkelig» eller «sær», og som på et tidspunkt begynner å «omskolere seg». Han tiltrekkes av en verden av kunnskap, bøker og kultur, noe omgivelsene bare viser avsky for. Og han tar seg selv i å kikke på andre gutter. I møte med det sterke, normative miljøet han hører til, svarer han med å skape ytterligere avstand til alt og alle:

– Jeg vek mer og mer unna. Jeg ble mer og mer forskjellig. Jeg begynte å endre språket. Oppførselen. Og ikke minst kroppen, forteller Eribon, og betrakter sin egen skapning. Han sitter litt lutrygget, som om han prøver å skjule de brede skuldrene.

Som gutt prøvde han en kort stund å være en tøff bråkmaker, en som gjorde alt for å passe inn i et maskulint ideal. Siden skulle han angre bittert på at han ikke heller hadde jobbet for å bevare et tynt, hengslete utseende. Det ville passet langt bedre til den nye malen han ønsket å passe inn i.

– Jeg måtte avlære meg alt jeg var, sier han, og forklarer at han etter hvert, når han uti tenårene begynte å vanke i homsemiljøet i Reims og opplevde homofobien på kroppen, befant seg i en enorm spagat. Han var blitt to personer, med to sosiale identiteter.

Løsningen ble å forkaste den ene, og gå helt og fullt inn for den andre.

Bare papirer?

Når boken er blitt en bestselger både i Frankrike og Tyskland, skyldes det at Hjem til Reims er langt mer enn en selvbiografi. Den er både en sosialhistorie og en seksualhistorie. Den forteller hva som skjedde, når det med 1968 ble lov å kritisere både makt og moral. Og den er ikke minst en skolehistorie. I etterkrigstiden fikk langt flere tilgang til høyere utdanning. Men problemet, som forfatteren selv erfarte, var hvor sterke de gamle strukturene i Frankrike likevel var.

På papiret hadde han kanskje de samme mulighetene. Men han manglet nettverk og penger som ville gi universitetsgraden reell verdi på arbeidsmarkedet.

Eribon ville alltid være merket av hvor han kom fra, og han løy om det til sine nye venner. Han tok avstand fra sin barndoms og ungdoms sosiale miljø. «Jeg var utvilsomhet en overløper», skriver han.

Mot høyre

Langs personlige linjer forsøker boken dermed å forklare noen sterke endringer i det politiske landskapet i Europa. Eribons egen familie hadde sverget til Kommunistpartiet. Men i dag gir de, i likhet med så mange andre fra samme miljø, sin stemme til det radikale høyrepartiet Front National, som nylig har skiftet navn til Rassemblement National (nasjonal samling).

Hvordan skjedde det?

Det er ikke bare Eribon personlig som merkes av en sosial skam, og som jobber knallhardt for å skape en ny fortelling om seg selv. Noe lignende skjer med hele den politiske venstresiden, beskriver han i boken:

Fra 1970-tallet begynner lederne å anta «de styrendes» språk. De kjøper en nyliberal agenda. Under påskudd av å ville fornye idégrunnlaget, går de inn «for å fjerne alt som gjorde at venstresiden faktisk var på venstre side» skriver han. Det var ikke lenger snakk om utbytting og motstand, men om nødvendig modernisering og sosial omlegging. Ut med klassemotsetninger. Inn med kunsten å leve sammen. Ut med sosiale skjebner. Inn med personlig ansvar.

 


 

 

Problemet med fascismen i Europa, er ikke høyresiden, men venstresiden, som aksepterer at problemet er innvandring.

 

 


 

Innvandring

Samtidig kom innvandringsproblematikk tett på. Det var nettopp i slike forsteder som den Eribon hadde vokst opp i, at nordafrikanske migranter slo seg ned. Front National satte ord på engstelsen som mange følte i møte med dette. Nå fremsto de som lavkassemiljøenes siste utvei for å kunne forsvare en slags kollektiv identitet, mens de følte seg tråkket på av dem som tidligere hadde representert dem politisk, hevder Eribon.

– Mine foreldre pleide å si «vi, arbeiderne», og det er alltid et behov for å være del av et vi. Dette «vi-et» skapes hele tiden gjennom en diskurs: Det var en arbeiderklasse. Det var et parti. Og det var en teori, som hentet rammeverket sitt fra marxismen. Hvis det ikke lenger finnes en teori og et parti, så finnes det fortsatt et folk som hører til det vi sosiologisk kan kalles en arbeiderklasse. Men folk identifiserer seg ikke lenger med dette, sier han.

LES OGSÅ: Frykter Europas demokratikrise blir langvarig

Språkets makt

Å høre til et «vi» er nødvendig. Det skaper identitet. Men hvorfor må ulike identiteter spilles ut mot hverandre? Det er hovedspørsmålet som Hjem til Reims munner ut i. Dette er spørsmålet hans eget liv har kretset rundt. Og det gjelder også for storpolitikken, hevder han.

Arbeiderbevegelsen så vel som LHBTI-bevegelsen har gitt mennesker grunnlag «for å konstituere seg selv som subjekter i politikken, og tilbød dem de kategoriene de kunne betrakte seg selv gjennom», skriver Eribon, men spør deretter:

«Hvis det vi er, befinner seg i skjæringspunktet mellom flere kollektive bestemmelser (...), hvorfor skal da én av dem innstiftes som fokuspunktet for det politiske engasjementet?»

– Det er dette som står på spill i hele Europa i dag: Vi tvinges til å velge mellom identitetspolitikk og sosialpolitikk. Men hvorfor må venstresiden velge mellom det å være på samme side som feminister og LHBTI-bevegelsen, å støtte flyktninger og miljøet, og det å være på samme side som arbeiderklassen og alle som er blitt satt i en sosial og økonomisk utrygg situasjon? Jeg aksepterer det ganske enkelt ikke, sier Eribon, og mener sosialistiske partier i møte med velgerflukten begår samme skivebom som før: De adopterer høyresidens politiske retorikk.

– Problemet med fascismen i Europa, er ikke høyresiden, men venstresiden, som aksepterer at problemet er innvandring. Når de sier dette, så godtar de også selve verdensbildet til høyresiden. Utfordringen for venstresiden er at vi må forandre selve fortellingen. Vi må begynne å sette nye ord på ting. For ord er ikke bare viktig for å forstå verden: Ord skaper virkelighet, og gjennom dem kan du forandre den.

 

 


 

 

 

'Ja, jeg løy'

 

Hvis du synes Hjem til Reims minner om en annen bok du hørte om for et par år siden, er det helt riktig.

Didier Eribon har nemlig inspirert forfatteren bak en annen bestselger med lignende tematikk, nemlig den unge forfatteren Édouard Louis (25) som for fire år siden ga ut den selvbiografiske romanen Farvel til Eddy Bellegueule.

Louis gir her en rå skildring av det franske klassesamfunnet, og hva sosial kontroll gjør med et menneske. Han forteller om en spinkel, feminin gutt som vokser opp med fysisk, psykisk, materiell og seksuell vold, før han til slutt, som 20-åring bryter ut og gjenskaper seg selv som Édouard Louis.

Forfatteren mottok Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. Samtidig er han blitt rammet av kritikken mot virkelighetslitteraturen: Personer som omtales i boken har sagt de ikke kjenner seg igjen i fortellingen.

Også Eribon har fått spørsmålet: Løy han i Hjem til Reims?

– På en måte er svaret at alle lyver, så «ja, jeg løy». Fordi det er mye jeg ikke var i stand til å nevne, på grunn av min mor som da fortsatt var i live, og mine brødre. Men også fordi det er noen situasjoner som jeg ville funnet for flaue til å skrive om i boken. Men boken var fra starten av ikke ment som en selvbiografi. Det var heller tenkt slik at mine egne erfaringer skulle være startpunkt for teoretiske analyser, for å kunne beskrive et sosiologisk landskap, sier han til Vårt Land.

Louis selv har kalt Hjem til Reims for den viktigste boken siden Distinksjonen av den svært innflytelsesrike sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002). Bourdieu er kjent for sine teorier om kulturell kapital og habitus, der det siste betegner påstanden om at tanke-, adferds- og smaksmønstre er resultatet av kulturell læring og tilegnelsen av sosiale strukturer. Bourdieu bruker begrepet for å analysere hvordan mennesker posisjonerer seg, og hvordan makthierarkier opprettholdes.