Nyheter

Egoistenes
 egne barn

Skrekkeksempel: Foreldre som skjeller ut barn fordi de ikke fremmer deres egne barn på fotballtreningen.

Det er sommer, fri og sol. Ved siden av meg leker tre gutter. De er fulle av latter, glede og kraft, men også av sårbarhet, sorg og svakheter. De er helt unike og de er mine barn. Jeg er villig til å gjøre nesten hva som helst for å beskytte dem og sørge for at de får et best mulig liv.

Disse ukene er vi på en hytte langt fra folk og trenger ikke ta hensyn til andre. Men når vi skal tilbake til hverdagen blir det annerledes. Mye av tida leves i store grupper, der det er mange hensyn å ta. Mine barns behov kommer ikke alltid først. De må vente, blir innimellom urettferdig behandlet og opplever nå og da vonde nederlag. Hva gjør vi som foreldre da?

Gjenkjennelse

Vi har besøk av både venner og familie i løpet av sommerukene. Et tema som kommer opp, igjen og igjen, er foreldre som har vanskelig for å tolerere at deres barn ikke alltid kommer først. Det finnes skrekkeksempler: Foreldre som møter opp på skolen med advokat fordi deres sønn ikke har fått karakterene de ønsker seg, som skjeller ut andre barn hvis de ikke fremmer deres egne barn på fotballtrening. Mødre som står opp og forsvarer barna sine uansett, også der de burde gjort det motsatte: når deres barn plager eller utestenger andre barn.

De fleste av oss er ikke skrekkeksempler. Men hvis vi går i oss selv, kan svært mange kjenne seg litt igjen. Vi kjemper for barna våre. Jeg opplever en stor kontrast til hvordan mine foreldre, og ikke minst besteforeldre, forholdt seg til barnas stilling og rettigheter. Vi forventer at våre barns individuelle krav og behov skal få ekstremt stor plass, også i situasjoner der det ikke er mulig, eller der andre vurderer at det ikke er riktig.

Bakside

Jeg tror ikke det er skadelig for barn med oppmerksomhet og oppfølging. I snitt har barn det bedre nå enn før. Men det vi gjør, har også en bakside. Når vi vet at dette skjer i et samfunn der de økonomiske forskjellene øker, risikerer vi å skape en helt annen framtid for barna våre enn de fleste av oss ønsker. For barna skal ikke bare leve som individer, de skal leve i det fellesskapet vi skaper for dem. Hvis det ikke er godt, hjelper det lite at hver enkelt lite, følsomt geni er perfekt gjennomstimulert og heiet fram.

«Our kids»

Hvis du skal lese én viktig bok i sommervarmen, anbefaler jeg Our kids av Robert Putnam. USAs kanskje mest innflytelsesrike intellektuelle, skriver om hvordan folk for 50 år siden mente alle barna i nabolaget, når de sa «our kids». I dag mener vi bare våre egne barn.

Harvard-professor Putnam beskriver hvordan økende ulikhet har tatt livet av den amerikanske drømmen om like muligheter for alle. Han tar oss med til Port Clinton, der Putman selv vokste opp på 50-tallet. Port Clinton var langt fra et perfekt samfunn, men byen var et utstillingsvindu for den amerikanske drømmen der hardt arbeid gir store muligheter. Både den absolutte og relative sosiale mobiliteten var høy. Fire av fem elever i Putnams avgangskull på videregående gjorde det bedre enn sine foreldre. Barn med ulik sosioøkonomisk bakgrunn bodde i samme område, gikk på samme skole og spilte på samme fotballag.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Nabobarna

Dagens innbyggere i Port Clinton lever fremdeles i én by, men i to verdener. Da Robert Putnam var ung, så de med mer ressurser de fattige barna hver dag. De var en del av livet til deres egne barn, derfor stilte folk i lokalsamfunnet også opp for dem som hadde mindre. I dag lever rike og fattige i adskilte nabolag. De fattige barna har i mange tilfeller ingen som stiller opp for dem. Siden 1950 har gapet mellom barn av mer og mindre velstående familier økt voldsomt. Litt fordi de velstående barna har det bedre i dag, men mest fordi fattige barn i dag har det langt verre. Mye fordi ansvaret er flyttet fra fellesskapet til den enkelte familie.

Our Kids er ikke bare fortellingen om en liten by, det er fortellingen om et helt land. Den er et viktig bidrag til forståelsen av de dype, urovekkende konsekvensene av ulikhet i et samfunn. Norge er et helt annet sted, men vi ser at ulikheten vokser og den sosiale mobiliteten blir mindre, også hos oss. De med mye og de med lite lever stadig mer adskilt. Kombinert med måten mange av oss kjemper som løver, men bare for våre egne barn, endrer vi sakte men sikkert samfunnet til noe barna våre neppe kommer til å takke oss for.

Kaia Storvik er nestleder i tankesmien Agenda

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter