«Dette er bistand som ekstremsport»

Onsdag la regjeringen fram den etterlengtede utviklingsmeldingen Felles ansvar for felles framtid. Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk. Blant det som skal trappes opp er bistand til noen av verdens farligste og mest vanstyrte områder. Det betyr også betydelig mer risikofylt bruk av bistandskroner.

LES MER: Vil doble antall partnerland

Bistandspolitisk ekstremsport

– Bistand til konfliktfylte og sårbare stater som Mali, Somalia og Afghanistan er ekstremsport med høy risiko. Det innebærer at vi må akseptere prøving og feiling med denne bistanden, uten at politikerne havner i panikkmodus når noe går galt, sier seniorforsker Morten Bøås ved Nupi.

I verste fall sier han at vi må tåle norske tap av menneskeliv, og at penger havner i feil hender. Det bør likevel ikke føre til at vi gir opp slik bistand.

– Vi må tenke langsiktig, i et 10–15-årsperspektiv. Vi må forstå konfliktene, og bygge opp norsk ekspertise og kompetanse på komplekse forhold i de om rådene vi vil bidra. Hvis vi tror vi skal oppnå noe med pengene våre, må vi være tilstede med egne folk, understreker Bøås.

LES MER: KrF/Ap-allianse mot blå bistand

Risikofylt bistand

Regjeringen erkjenner at «arbeid i slike situasjoner er krevende og risikofylt», men at vi i større grad er «nødt til å respondere på den prekære situasjonen i det geografiske beltet fra Vest-Afrika via Sahel, Somalia og Sør-Sudan til Afghanistan».

– Innsatsen krever høy risikovilje og en kombinasjon av både langsiktighet og fleksibilitet. Det må settes av tid og ressurser til å bygge opp kompetanse, planlegge, og dernest gjennomføre tiltak, heter det i meldingen.

Regjeringen arbeider nå med en strategi for helhetlig innsats i sårbare stater og regioner, med sikte på å kunne se humanitær og langsiktig utviklingsinnsats bedre i sammenheng.

LES MER: Strykkarakter til regjeringen

Brende: Vi må svare bedre

Utenriksminister Børge Brende sier at utviklingspolitikken framover må svare bedre på slike hindringer mot fattigdomsbekjempelse:

– På mange måter har verden blitt mer brutal og krevende. Globale maktforhold er forskjøvet. Konflikt, terror, ustabilitet, naturkatastrofer, flyktningestrømmer og migrasjon preger Syria og nabolandene, deler av Nord-Afrika, Sahel-beltet og andre deler av Afrika, sier Brende.

Morten Bøås mener det ikke finnes noe alternativ til å satse på utvikling i disse områdene:

– Konsekvensene av større sammenbrudd i disse regionene vil være tildels katastrofale. Først og fremst for de som bor der, men også med fare for så sterkt flyktningpress mot Europa at vi ikke vil makte å håndtere det. Det så vi tydelig under flyktningkrisen i 2014 og 2015.

LES MER: Åtte trender truer matfatet

Tegner dystert bilde

Stortingsmeldingen tegner et svært dystert bilde av situasjonen:

• Millioner av mennesker er drevet på flukt, lever i fattigdom og mangler fremtidshåp. De lever i områder der myndighetsapparatet helt eller delvis er satt ut av spill, hvor situasjonen er preget av usikkerhet og lovløshet.

• Sårbarheten utnyttes og forsterkes av organisert kriminalitet, korrupsjon, voldelig ekstremisme og terrornettverk.

• Flyktningstrømmer, spredning av ekstremisme og terror utgjør en enorm risiko for de allerede sårbare statene sør for Sahara.

• Voldelige ekstremist- og terrorgrupper og organisert kriminalitet kan undergrave stabilitet og forsøk på å bygge rettsstat og sikre territoriell kontroll.

LES MER: FN-kutt truer verden

– Vår plikt å lindre nød

– De humanitære behovene i verden er bunnløse, og det er vår plikt å bidra til å lindre nød, sa Brende under lanseringen av stortingsmeldingen.

Regjeringen har allerede trappet opp engasjementet i Sahel og området rundt Tsjadsjøen, og skal til sommeren åpne ambassade i Mali.

Morten Bøås mener Norge har historiske forutsetninger som gjør oss egnet til å bidra til stabiliseringen av Mali.

– Norge bør bidra til en global og europeisk dugnad for å hindre at konflikten i Mali og ellers i Sahel blir verre og sprer seg ytterligere. Får al-Qaida- og IS-lignende islamister et enda sterkere fotfeste her i randsonen av Europa, så vil også vår verdensdel bli farligere, sier Bøås.

Langsiktighet og fleksibilitet

Regjeringen erkjenner at statsbygging er et «svært langsiktig prosjekt». Stortingsmeldingen understreker at man må ha realistiske målsettinger om hva som kan oppnås på kort tid, med evne til å snu seg raskt rundt og endre tilnærming.

– Norske politikere må ha ryggrad til å stå imot presset når denne type bistand fra tid til annen vil slå feil. Håpet er at de ser de etiske forpliktelsene vi har overfor mennesker som er blitt totalt akterutseilte i den globale utviklingen, sier Morten Bøås.

Kan gi økt terrorfare

– Kan bistand egentlig endre slike land og stanse flukt fra fattigdom og konflikt?

– Vi har knapt noe alternativ. Klarer vi ikke å stabilisere og få en mer fredelig utvikling i disse statene, så vil det få alvorlige konsekvenser også for oss, inklusive økt terrorfare, sier Bøås.

Han påpeker at mange av disse statene er geografisk store, med mange innbyggere, høy folkevekst og svake institusjoner.

– De fleste stater er sårbare for ulike typer sjokk, men problemet er at disse verken har kapasitet til å håndtere sjokkene selv, eller effektivt nyttiggjøre seg hjelp utenfra. Da må det internasjonale samfunn inn med tettere og mer langvarig nærvær, sier Nupi-forsker Morten Bøås.