Derfor brukte ikke Hareide mer makt

Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum tilbød gjentatte ganger å hjelpe Knut Arild Hareide i kampen om KrFs veivalg. Det var snakk om felles kritikk av Frp og Venstres politikk – og erklæringer om støtte KrF kunne få på ulike felt.

KrF-lederen takket derimot nei til alle tilbudene fra partilederne i Ap og Sp, til flere av støttespillernes frustrasjon. Det erfarer Vårt Land.

Hovedpersonen selv bekrefter et stykke på vei dette:

– Det var en høyttenkning mer enn konkrete utspill. Jeg hadde dialog med Vedum og Støre. De viste respekt for tilbakemeldingen min, sier Hareide.

LES OGSÅ: Blå side vant KrFs skjebnemøte

Utypisk prosess

Dermed ga KrF-lederen avkall på et maktmiddel i retningsstriden og en mulighet til å kontre Erna Solbergs abortutspill, som trolig avgjorde KrFs veivalg til fordel for blå side.

Hvorfor brukte ikke Hareide mer makt på oppløpssiden etter den historiske talen på landsstyremøtet 28. september? Dét har Vårt Land spurt et utvalg partikilder på rød og blå side om.

KrFs åpne prosess har vært utypisk, mener politisk analytiker Aslak Bonde, og den står i kontrast til Venstres vei inn i den borgerlige regjeringen:

«De aller fleste partiledelser ... bestemmer seg for hva de vil, jobber i kulissene for å skaffe seg støtte, forankrer politikken i organer der man vet at man har flertall, for så å tvinge alle uenige inn i folden», skrev Bonde i Morgenbladet etter KrFs ekstraordinære landsmøte 2. november.

Hareide valgte derimot å kjøre en valgkamp i KrF der han lot nestlederne utfordre ham i full offentlighet. Nå går det sannsynligvis mot slutten av hans ledergjerning. Målinger viser at han har økt sin anseelse, men han fikk det ikke som han ville.

– Det var viktig for Hareide at beslutningen skulle være renest mulig. Argumenter, ikke makt, skulle sikre seier og hindre en høyst virkelig partisplittelse, sier Bonde til Vårt Land.

LES OGSÅ: Hareide avslører opptakten til KrF-dramaet

Hareide: Ville ikke vinne for enhver pris

– Jeg ville vinne, men ikke for enhver pris, sier Knut Arild Hareide.

Slik forklarer rød side hvorfor han ikke brukte mer makt: Partiet måtte holdes samlet. Veivalget måtte dessuten oppleves legitimt for at arbeidsforholdene skulle bli levelige etterpå.

Derfor bestemte Hareide seg på forhånd for å gå for ekstraordinært landsmøte fremfor et vedtak i landsstyret der han visste at det var rødt flertall. Et landsstyrevedtak ville blitt oppfattet som overkjøring av de blå. Også nestlederne gikk for landsmøte.

Alt i startgropa var partiledelsen blitt enige om spilleregler. Foruten at de skulle reise rundt sammen og argumentere for sine syn, skulle de ikke starte noen form for regjeringsforhandlinger.

Aslak Bonde mener Hareide var tydelig på at andre partier måtte holdes unna på grunn av faren for en kaotisk budkamp om KrFs gunst. Hvis ikke ville KrFs prosess ha kommet til å handle om hvilke tilbud som var reelle og veivalget bli skitnet til.

– Jeg valgte bevisst å legge de føringene og å forholde meg til spillereglene. Jeg var opptatt av å følge mine standarder, sier Hareide selv.

– Brøt Kjell Ingolf Ropstad avtalen da han utfordret Høyre og Ap på abort, for så å kjøre fram Erna Solbergs abortåpning på fylkesårsmøtene?

– Jeg har tidligere sagt at spillereglene ble brutt ved at det ble stilt krav til andre partier, bekrefter Hareide.

LES OGSÅ: Den lange veien mot sperregrensa

Blå side: – Brukte uformell makt

På blå side mener de Hareide fra dag én brukte mye uformell makt. De forteller følgende historie:

Først tok Hareide organisasjonen – og nestlederne – på senga med anbefalingen sin og kunne dominere mediebildet de første ukene. Denne maktubalansen ble forsterket av at han er KrFs eneste rikspolitiske profil og hadde rådgivere og sentrale skikkelser i administrasjonen – som egentlig skal bistå hele partiet – i ryggen. Blå side startet på bar bakke, følte seg indirekte stemplet som kalde gjennom Hareides landsstyretale. Innvendinger ble avvist fra sentralt hold med at prosessen var åpen.

På rød side er fortellingen som nevnt en annen. Selve situasjonen la dessuten begrensninger på maktbruken. Man vurderte det som noe ganske annet å felle en regjering enn å gå inn i den, slik Venstre gjorde. I KrF ville det dessuten bli oppfattet som et større linjebrudd å se til venstre enn å bryte løftet om nei til Frp. Etter en så tydelig landsstyretale og lekkasjen om at Hareide ville gå av hvis han tapte, var det ikke rom for å bruke mer makt. Det ville slå tilbake på ham og skade partiet.

Etter å ha fulgte KrFs prosess tett siden samarbeidsvedtaket på tampen av 2016, stusser Aslak Bonde litt over at blå side ble så overrasket over partilederens råd, selv om han holdt kortene tett til brystet i tiden før:

– Det virker veldig rart når de har vært med på et landsstyrevedtak i 2016 om å si nei til Frp. Det ene er et eklatant brudd på valgløfte og samarbeidsvedtak. Det andre er overraskende, men mulig. Det tror jeg var Hareides vurdering. Så viste det seg at store deler av partiet rett og slett ikke kunne forestille seg at han ville gå i den retningen. Det som for oss i pressen ble oppfattet som et råd, ble av dem oppfattet som et kupp, sier han.

LES OGSÅ: Agder KrFs blåtoner

Fylkesårsmøtet i Rogaland

Ved én anledning ønsket derimot Hareide å bruke mer makt, erfarer Vårt Land. Ifølge VG ble rød side få dager før det første fylkesårsmøtet, i Rogaland, oppmerksomme på at profiler der jobbet for at det blå flertallet skulle overkjøre det røde mindretallet på fylkesårsmøtet. Rogaland sendte 15 blå og én rød delegat til landsmøtet.

– At enkelte utenfor partiledelsen jobbet for at vinneren skulle ta alt på fylkesårsmøter, var også et brudd på spillereglene slik jeg opplevde det, sier Hareide.

Få timer før Rogalands møte sendte partiledelsen en e-post til fylkene, der de oppfordret til å velge delegasjoner som speilet meningene i salen. Hareide skal ha ønsket en tydeligere henstilling, men nestlederne sa nei.

– Det var noe vi diskuterte, men jeg aksepterte løsningen vi landet på. Det viktigste for meg var at budskapet ble som det ble, sier Hareide, som angrer på at han ikke knesatte tydeligere retningslinjer for valg av delegasjoner fra dag én.

Partilederen var avhengig av å ha en samlet ledelse i ryggen så det ikke skulle oppfattes som rød overstyring. Ledelsen visste at det kunne skape en betent situasjon hvis det ble oppfattet som en endring i spillereglene underveis i prosessen.

Aslak Bonde tror Hareide selv så faren for opprør i store fylkeslag ved en for tydelig melding fra hovedkontoret og bøyde av. De blå så generalsekretæren der som en rød bakspiller. Derfor bøyde han av på grunn av strategisk egeninteresse.

Blå side ser episoden som nok et eksempel på uformell maktbruk. De mener Hareide unnlot å forankre slike beslutninger i formelle organer og sier sentralstyret var enig om ikke å gjøre endringer midt i prosessen. Rød side mener derimot at det var Rogaland som brøt med den samlende linjen man hadde blitt enig om.

KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad skriver i en tekstmelding til Vårt Land at han ikke var «glad for alt som skjedde» i høst:

– Vi burde nok hatt tydeligere retningslinjer. Men jeg er stolt over en så demokratisk og åpen prosess. Jeg forstår og respekterer behovet for å fordøye prosessen, men nå må vi se fremover, skriver han.

LES OGSÅ: – Aldri sett noe lignende i norsk politikk

To fortellinger

Det er dermed to vidt forskjellige fortellinger som lever i KrF. På rød side mener man Hareide var så ryddig at han nå med rak rygg kan bidra til samling ved å støtte forhandlingsdelegasjonen. På blå side mener de at han brukte mye uformell makt.

På rød side peker man også på en joker i spørsmålet om hvorfor Hareide tok de valgene han gjorde: Personligheten hans og KrFs partikultur.

Partikulturen beskrives som konsensussøkende – på tross, eller kanskje på grunn av, underliggende spenninger i partiet. Den er også preget av motstand mot sentralmakt.

Hareide selv beskrives som opptatt av å få alle med og å gi folk rom. «Han brukte ikke de verktøyene. Han er ikke skrudd sammen slik», oppsummerer én kilde.