EU har sitt indre marked, USA og nabolandene i nord og sør har NAFTA-avtalen, og i sørøst-Asia fremmer ASEAN frihandel mellom et titalls land.
I helgen kom Afrika etter, da de under paraplyen til Den afrikanske unionen (AU) samlet seg om African Continental Free Trade Area (AfCTA).
Det er det største handelsområdet som er etablert siden Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 1994. Målet er å liberalisere afrikansk handel og få fart på industrialiseringen ved å fase ut handelstoll fra kontinentets sørspiss Kapp det gode håp til Kairo i nord.
Sterk folkevekst
Optimistene har tro på at kontinentets nye handelsavtale skal makte det en håndfull regionale handelssamarbeid på kontinentet ikke har klart: Å få skikkelig fart på handelen internt mellom 55 afrikanske land.
Det er et kontinent i rivende utvikling som nå går mot proteksjonistiske strømninger og vil tilrive seg mer av frihandelens fordeler. Dagens rundt 1,3 milliarder mennesker på kontinentet ventes å vokse til to milliarder innbyggere rundt 2050, med utsikter til fire milliarder allerede før århundreskiftet.
Da vil i så fall Afrika nærme seg 40 prosent av klodens befolkning.
LES OGSÅ: Interessen for Afrika er blitt et nytt globalt kappløp
Liten del av verdenshandelen
Dette understreker hvor avgjørende det er at kontinentet lykkes med å skape en helt annen økonomisk vekst enn hittil. I dag er Afrikas andel av verdenshandelen bare 2,5 prosent, med nesten 17 prosent av klodens befolkning.
I Asia og Europa handler landene mye seg imellom, slik at den interne handelen i 2017 utgjorde henholdsvis 59 prosent og 69 prosent av all handel. I Afrika er denne samhandelen bare på 16–17 prosent, og det er særlig her den nye handelsavtalen skal bidra.
Da må den gjennomsnittlige tollsatsen for handel mellom afrikanske land på drøye 6 prosent ned, en sats som er mye høyere enn tollsatsene ved eksport til ikke-afrikanske land.
IMF: Kan endre spillet
Det internasjonale pengefondet (IMF) rapporterte i mai at den afrikanske frihandelssonen potensielt «kan endre spillet», slik handelsavtaler i Europa og Nord-Amerika har medvirket til.
De anslår en økning av handelen på kontinentet med 25 prosent de neste årene, men med potensial til mer enn det dobbelte av dette.
Den nye handelsavtalen handler primært om varer, men det er grunn til å merke seg at det er veksten i tjenester som virkelig har skutt fart på kontinentet de siste 15–20 årene.
Tre land dominerer
Afrikanske land er av svært ulik størrelse og på høyst ulike utviklingstrinn. Tre store land alene legger beslag på over 50 prosent av kontinentets samlede brutto nasjonalprodukt: Nigeria, Sør-Afrika og Egypt. Særlig de to sistnevntes store og relativt avanserte økonomier ventes å profitere på avtalen.
Derimot hviler Afrikas mest folkerike land Nigeria tungt på eksport av olje, og landet nølte helt fram til helgens toppmøte i Niger med å slutte seg til den nye handelsavtalen. Skepsisen skyldes frykt for å bli overflommet av lavprisvarer som kan underminere bestrebelsene på å få opp lokal vareproduksjon og utvide Nigerias matvareproduksjon.
LES MER: Jakten på jobber i Afrika
Landbruk og råvarer
I dag er afrikanske økonomier svært avhengig av landbruk og råvareressurser som mineraler og skog, og mangler foreløpig det næringsmangfoldet som fremmer en aktiv og voksende handel.
Dessuten er store deler av kontinentet preget av korrupsjon, tungrodd byråkrati og treg flyt av varer. Svakt utbygget infrastruktur er et kapittel for seg, med dårlig utviklet energiforsyning, telekommunikasjon, jernbane- og veinett.
Det er for eksempel beregnet at det er tre ganger billigere å frakte en container fra Tokyo til Elfenbenskystens hovedstad Abidjan, enn å frakte en container internt på kontinentet mellom Addis Abeba og Abidjan.
Kina satser tungt
Det siste tiåret har store investeringer og lån fra Kina bidratt til å utvikle infrastrukturen i afrikanske land, med en lånetopp på over 30 milliarder dollar i 2016. I september i fjor lovert Kina ytterligere 60 milliarder dollar i bistand og lån, uten politiske bindinger, ifølge president Xi Jinping.
Mange av prosjektene – blant annet jernbanebygging – har imidlertid endt med tap og blitt sterkt fordyret på grunn av korrupsjon, og den mest hemningsløse kinesiske investeringslysten kan være på retur.
Det vil være dårlig nytt, hvis ikke andre investorer kommer inn, for ifølge den ferske Verdensbanken-rapporten Lifelines: The Resilient Infrastructure Opportunity, dominerer afrikanske land listen over fattige land som rammes sterkest av mangelfull satsing av infrastruktur.
Må tette gap
Ifølge Den afrikanske utviklingsbanken må det investeres for opp mot 108 milliarder mer enn i dag i afrikansk infrastruktur, hvert år, for å tette dette gapet. Det kan ikke skje uten at landenes egne myndigheter klarer å effektivisere skatteinngang og byråkrati og prioritere sin egen infrastruktur.
I tillegg kan kontinentets land satse på at flere aktører vil melde seg på «kappløpet» om et sterkt voksende marked i Afrika, og ikke overlate initiativet til Kina, Russland og Tyrkia.
USA med Afrika-strategi
Noen tegn tyder på det. Etter at USAs eksport til Afrika er redusert med en tredjedel siden 2014, lanserte Trump-administrasjonen i juni en ny Afrika-strategi, Prosper Africa. Den skal blant annet bidra med 50 millioner dollar for å bistå amerikanske selskaper som vil etablere seg eller vokse på det afrikanske markedet.
Det er åpenbart at Afrika trenger et helt sett av virkemidler for å redusere stempelet som verdens desidert fattigste kontinent. Den nye handelsavtalen er bare er ett av flere steg på veien.
