Lasse Thoresens Ultima-åpning er viktig, men i overkant programmatisk
Det er sjeldent å oppleve musikk fra verdens ende i dobbel betydning. Men detaljene i programmet gjør meningen så overtydelig at det blir vanskelig å åpne seg for musikkens eget uttrykk.
Det er tilfredsstillende å vite hva jeg skal lete etter med de tydelige programerklæringene, men etter hvert innser jeg at dette også styrer måten jeg lytter på, og dermed innskrenker musikkopplevelsen, sier Sunniva Thomassen om Lasse Thoresens «Lyden av Arktis».
Signe Fuglesteg Luksengard
Med Lasse Thoresens «Lyden av Arktis» åpner overraskende nok Ultima årets festival med et programmatisk musikkverk i Oslo Konserthus. Skillet mellom «absolutt musikk» og «programmusikk» knyttes oftest til romantikken, der sistnevnte pekte mot noe utenommusikalsk som ble formidlet gjennom programtekster og andre kunstuttrykk i tillegg til musikken. På samme måte ledsages Thoresens multimediaverk av fotografier fra verdens nordligste punkt, og en programtekst som beskriver hva musikken skal utmale i de ulike satsene.
Lyden av Arktis
Det er nok heller uvanlig for en samtidskomponist å ty til noe så tradisjonelt som et programmusikalsk utgangspunkt. Men så er det heller ikke en vanlig foreteelse å skrive programmusikk over det arktiske landskapet. Hvordan kan stillheten og naturen i Arktis fanges i musikken? Thoresens har valgt en helt konkret løsning i lydmalerier, og som det fungerer komposisjonen svært godt: Lytteren får høre arktiske vinder gjennom musikernes hvisking, sus av stille blåseinstrumenter og strykebuer i en så vidt hørbar rytme. Fuglesang hermes mangespektret i orkesteret, og stjernelandskap blir fanget inn i akkorder med is i klangen.
