Gud vil meg vel
Det gjør noe med kristentroen når en er vokst opp mellom forblåste fjellknatter i havgapet.
Helge Simonnes er innhyllet i mildt alvor, vi skal snakke om tro. Lettere «ubekvem» sitter han foran meg på et av Oslos tradisjonstunge spisesteder, Engebret. Én eplemost og et rekesmørbrød, det er alt. Siden det er jeg som spanderer, tar han et med karbonade også.
Per Aabel og Leif Juster titter livsglade ned på oss fra veggene, der de har hengt og gulnet en stund. Vinduene mot den bleke solen ute er gammeldags og lite, inne er det lunt, varmt og plysj.
– Det er rart, sier han: «Min tro»-intervjuene har fulgt meg som en dobbeltgjenger gjennom alle de 25 redaktørårene mine i Vårt Land. Det er ingen spalte jeg har fått mer kjeft for enn den. Det forteller meg at systemkritikk ikke akkurat har hatt gode kår i kristenmiljøet. Og nå er det min tur.
