Frykter ikke lenger døden
Elise Waagen sitter i Lillesalen i Kafébygget på Utøya. Det er 22. juli 2011. Det er uskyldens sommer, men den skal ikke vare.
Ungdommene hører skudd. Plutselig blir Waagen skutt i kneet. Det tar en stund før hun skjønner at hun er skutt. Hun tenker på hvor lillebroren hennes Runar er, som hun hadde fått med til å bli med på øya for andre år på rad. Hun begynner å løpe rundt for å lete etter ham. Da kommer Anders Behring Breivik inn i bygget. Waagen hopper ut vinduet. På vei ned skråningen brekker hun lårbeinet. Hun og de andre leirdeltakerne må rømme, men hun klarer ikke å løpe på grunn av skaden. Hun får hjelp til å bevege seg. De kan høre at terroristen nærmer seg. De andre kan løpe, men hun kan ikke.
I et forsøk på å lure terroristen, legger hun seg ned og spiller død. Hun holder pusten slik at det ikke skal se ut som hun puster. Mens Waagen ligger der, og mens terroristen går rundt ikke langt fra henne og skyter mot de andre leirdeltakerne, gjør hun noe hun nesten aldri pleier å gjøre. Hun ber:
