En Guds gartner

Han kan fortsatt huske dramaet da han som 10-11-åring ble fryktelig dårlig og havnet på sykehuset. Legene strevde med å finne svar. Selv lå Hjalmar Bø med høy feber og falt ut av bevissthet i perioder. Lagret i minnet er de alvorlige ansiktene til foreldrene og leger. Han begynte å tenke at dette kanskje ikke ville gå bra.
Men så fant legene ut at han hadde en langtkommet lungebetennelse. De ga antibiotika, og han ble fort frisk igjen. Men hendelsen satte spor.
– I etterkant har jeg hatt en sånn opplevelse av at det må være en mening med at jeg fortsatt lever, at det er et oppdrag eller noe jeg skal være med å gjøre, sier Bø.

Nye oppgaver

Biene surrer i hagen på Knapstad i Hobøl i Østfold. I lufta siver et forsiktig drag som får rognebærtreet til å ringle litt med bladene. Bø har ferie. Det er litt sånn stille før overgangen, fra ansvaret som utenlandssjef for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), der han har brukt 20 år av sitt yrkesliv, og over til en slektning, Digni, som samordner bistandsarbeidet til 20 kristne organisasjoner og kirkesamfunn.
Bø har på seg dongerishorts og poloskjorte, og ser nokså avslappet ut der han trikser med fotballen på fotografens oppfordring. Leken med kula er langt fra fremmed, selv om han som guttunge ikke fikk lov av foreldrene til å bli med på fotballaget, men fikk egen fotballbane hjemme på gården. Det er omtrent det eneste Bø har å utsette på oppveksten. Så har han også brukt enhver anledning senere til å spille fotball, enten det har vært i USA, Kina, på Drottningborg eller andre steder han har bodd.
– Fotball er vel en fin måte å bli kjent med folk på når man flytter mye?
– Jeg har gjort det mest fordi jeg synes det er gøy. Det er en fin måte å bevege seg på. Da vi bodde i Kina og hadde lite språk, var jo fotball noe alle forstod. Du blir kjent med folk på en annen måte. Noen ganger fikk du dypere samtaler, men ofte var det bare gøy.