Lene Konstali har 5. mai et innlegg i Vårt Land der hun hevder at jeg gir misjonsorganisasjonene det glatte lag i forbindelse med «helomvendingen» i misjonærbarn-saken.
Utgangspunktet er at jeg har skrevet i Dagens Perspektiv, ikke Vårt Land, at «det er oppsiktsvekkende at misjonsorganisasjoner i 10-15 år holder fast på at de ikke vil gi en økonomisk oppreisning til misjonærbarna for så å gjøre en helomvending. Men det er forståelig. De har gitt etter for offermakten.»
Den som er rammet av urett
I sin bok Syndebukken peker filosofen René Girard på at det er en sentral bibelsk tanke at det skal tas hensyn til de svake og ofre. Samtidig beskriver han hvordan offermakten fungerer.
Offermakten er sterk i vårt samfunn. Offerposisjonen utnyttes av den som er rammet av en urett eller av de som hevder de taler ofrenes sak. Mediene stiller villig opp på ofrenes side.
Zaniar Matapour er dømt til 30 års forvaring for grov terror etter angrepet i Oslo sentrum der han drepte to og påførte ni andre skuddskader. 312 fornærmede og etterlatte har hver fått 350.000 kroner i erstatning for. Nå har ytterligere 81 personer som var til stede på et av utestedene under terrorangrepet, har krevd erstatning. Tanken om erstatning brer om seg over alt.
Historien er full av eksempler på det vi med dagens øyne tar bestemt avstand fra. Taterne, krigsbarna, samer, jøder, krigsseilere, tyskerjenter og homofile har fått unnskyldninger fra representanter fra regjeringen de siste 25 årene.
Misjonsorganisasjonen nøyde seg med å be misjonærbarna om unnskyldning og tilbød seg å dekke kostnader til profesjonell hjelp til de som trenger det.
Men representanter fra misjonærbarna ga seg ikke. De organiserte seg i «Sendt bort». Det ble gitt ut bøker, gitt intervjuer og det ble lansert en egen podkast.
Glad-saken i Vårt Land
Misjonssambandet ombestemte seg. Den nye generalsekretæren, Gunnar Bråthen, fikk mandat til å finne kompromisser som kunne skape ro i organisasjonen.
Først fikk kvinnen som tapte rettssaken hun anla mot Misjonssambandet for 12 år siden og Gunnar Hansen, som i mange år har stått i spissen for misjonærbarnas kamp, 750 000 kroner hver i oppreisning. Det ble en glad-sak i Vårt Land om at han hadde brukt pengene på en råflott motorsykkel.
Der det er penger å hente, dukker kravene opp
Første utbetaling på 17 millioner blir utbetalt til 119 barn. Det legges opp til en utbetaling hvert halvår hvis det er flere misjonærbarn som melder seg.
Ord alene duger ikke
Ingen av lederne i Det Norske Misjonsselskap, Pinsebevegelsen, Normisjon, Himalpartner og Frikirken problematiserte i en samtale med Vårt Land at innsamlede midler skal brukes på denne måten. De ga heller ikke uttrykk for bekymring for hva utbetalingene til slutt vil ende på.
Barn av sin tid
Konstali mener at respekten for givernes penger «best ivaretas ved å selv å ta ansvar for de feilene vi har gjort.»
Jeg er i tvil og usikker på om penger, samlet inn for å drive misjon og gi hjelp til fattige, har en helbredende effekt, lindrer vonde opplevelser eller gjør det lettere å leve med sår i sjelen fra barndommen av.
Men slik er det blitt. Ord alene duger ikke. Der det er penger å hente, dukker kravene opp. Med sin millionerstatning viser misjonsorganisasjonene at de er barn av sin tid.