Misjonærbarn etter oppreisning: – Begynner å bli glad i Misjonssambandet igjen

– Er ikke den fin da? Det er det mest ufornuftige kjøpet jeg noen gang har gjort.

På bryggekanten i Sandnes sentrum sprekker ansiktet til Gunnar Hansen opp i et stort smil. En stor drøm har gått i oppfyllelse for det tidligere misjonærbarnet. Foran 48-åringen står en motorsykkel så ny at han kan speile seg i den burgunderrøde lakken.

Doningen er av det amerikanske merket Indian. Hvor mange hestekrefter den har, er litt vanskelig å få tak i. Motordrønnene som kommer når han starter den opp, overdøver nemlig stemmen hans. Men han roper noe sånt som dette:

– En moped er på 50 kubikk, denne er på 1890. Som et ekte misjonærbarn ville det være flaut å kjøpe noe mindre enn dette.

Å skrive om motorsykler er ikke det Vårt Land gjør mest av, men akkurat denne er uløselig knyttet til støyen som har vært i Misjonssambandet (NLM) de siste årene.

Kamp som har kostet

I nesten 20 år har Hansen kjempet for at Misjonssambandet bedre må ivareta misjonærbarn som har dype sår fra oppveksten på misjonsorganisasjonens internatskoler i utlandet.

– Det å kjempe misjonærbarnas sak alene opp imot en overmakt som Misjonssambandet over så mange år har kostet svært dyrt, sier Hansen.

I midten av mars fikk han en beklagelse og økonomisk oppreisning fra NLM-ledelsen for belastningen han og familien har hatt med å tale misjonærbarnas sak i offentligheten.

Blant annet har Hansen stått i bresjen for en kartlegging av misjonærbarns oppvekst. Fra den daværende NLM-ledelsen møtte han motstand for initiativet i starten, men siden fikk han gjennomslag.

Undersøkelsen fra 2009 avdekket blant annet dette: Mange misjonærbarn i NLM og Det Norske Misjonsselskap (NMS) synes mye var bra i oppveksten, men rundt en fjerdedel opplevde tiden på skole i utlandet traumatisk. 14 prosent av barna på internat ble utsatt for seksuelle krenkelser.

Hansen, som var elev og bodde ved NLMs internatskole i Kenya, forteller at han i etterkant kritiserte Misjonssambandets manglende rutiner, og opplevde den gang å bli avvist.

Nylig fikk Hansen og et annet misjonærbarn 750.000 kroner hver i oppreisning fra organisasjonen. Med noen av disse pengene har han nå gått til innkjøp av motorsykkel.

– Underveis i prosessen med Misjonssambandet har jeg tenkt: Den dagen denne saken er ferdig, så skal jeg gjøre noe skikkelig ufornuftig. Jeg kjenner en som var misjonær i Tanzania som hadde en Indian i stua. Det har vært en sånn drøm for meg i alle år, sier han.

– Ikke vært tilstrekkelig

Hansen understreker at pengene aldri har vært et mål for ham.

– Men jeg mener Misjonssambandet har et ansvar i de mest alvorlige sakene til å gjøre opp for seg, der en har ødelagt livene til folk.

I 2009 beklaget de to organisasjonene og erkjente omsorgssvikt. De tilbød også støtte på 25.000 kroner til misjonærbarn som kunne dokumentere behov for psykologbehandling.

Men flere, inkludert Hansen, mener den videre oppfølgingen ikke har vært tilstrekkelig.

De siste månedene har Misjonssambandets ledelse, med generalsekretær Gunnar Bråthen i spissen, vært i dialog med Sendt bort. Det er en nyopprettet frivillig støttegruppe for tidligere misjonærbarn.

Sammen jobber de blant annet med en handlingsplan for hvordan misjonærbarn skal følges opp i Misjonssambandet.

Selv tror Hansen at situasjonen ville vært annerledes hvis den daværende ledelsen hadde tatt fulgt opp rådene som han den gang gav dem i forbindelse med forberedelsene til IRIS undersøkelsen han har en del av. Han ramser opp:

1. Skriv bok om misjonærbarna, og få historiene frem i lyset.

2. Få i gang dialog med misjonærbarna. Ikke gjennomfør en dugnad, men sett i gang et helingsarbeid over tid.

3. Involver profesjonelle, upartiske ressurser til å håndtere de mest alvorlige sakene og tilby erstatninger til disse.

Kritikk fra Ottosen

Hansen har ved en rekke anledninger uttalt seg kritisk til hvordan han mener den daværende ledergruppen har håndtert misjonærbarna. De to siste årene har samtlige sluttet.

Den siste av dem er informasjonsleder Espen Ottosen, som forrige uke leverte sin oppsigelse til hovedstyret. På vei ut døra rettet han kritikk mot deler av beklagelsene og størrelsen på erstatningene, som Hansen var én av mottakerne av.

Hansen har på Facebook gått hardt ut mot utspillet, men sier at han ikke ønsker å bruke mer energi på dette. I stedet konstaterer han:

– Sannheten kommer frem til slutt, og jeg er veldig glad for at siste rest av den tidligere administrasjonen nå forlater skuta slik at det nye kan vokse frem, sier han.

– Trodde jeg aldri kom til å si dette

Noe av det første Gunnar Bråthen gjorde da han tiltrådte som generalsekretær i fjor sommer, var å komme med en ny beklagelse til misjonærbarna. Bak beklagelsen sto også hovedstyrets formann Knut Espeland.

– Jeg blir varm om hjertet av Gunnar Bråthen og Knut Espeland som nå tar tak i dette. Jeg begynner å bli glad i Misjonssambandet igjen. Det trodde jeg aldri at jeg skulle komme til å si, sier Hansen.

Han forteller at han har den største respekt for alt det gode arbeidet Misjonssambandet står i, og ønsker dem vel.

– Sant å si tror jeg arbeidet vil blomstre etter alt dette.

For Hansen har Misjonssambandets beklagelse til ham betydd mye også personlig.

– Etter den offentlige beklagelsen og erstatningen fra Misjonssambandet drømmer jeg nye drømmer. Jeg opplever også at misjonsfolket tar direkte kontakt med meg og forteller at de føler at de har våknet opp.

– Det blir godt å slippe å våkne til flere overraskelser i avisene fremover. Nervene blir aldri de samme igjen, men med luft i ansiktet og turer på motorsykkelen håper jeg etter hvert å kunne få dette på avstand, sier Hansen.