Den høye unge mannen i hvit kappe tok det siste trinnet mot alteret og presten som ventet på ham. Presten, Odd Bjarne, som var blitt en sånn helt og kompis det siste halvåret, svarte bekreftende med smil i stemmen mens gutten knelte og møtte blikket hans. Det føltes som om hele menigheten, sikkert over et par hundre mennesker, smilte med og frydet seg på vegne av den stolte ungdommen som mottok forbønn oppe ved alteret.
Ingen selvfølge
Jeg prøvde å holde mobilkameraet stødig og kan ha sluppet ut et lattermildt hikst mens tårene trillet av en stolthet ulikt det meste fra nesten 15 år som mamma. Skravlebøtta som knelte foran presten var min gutt, og for bare ett år tilbake, var det nok ingen av oss som noen gang hadde trodd at han skulle klare å gjøre det han nå gjorde – stå foran en fullsatt kirke og bli konfirmert. Etterpå ventet selskap og familiebilder som seg hør og bør, men for oss var det hele enda helt uvirkelig.
Det er egentlig helt utrolig å tenke på at gutten som i dag hadde lest foran forsamlingen og fått alle til å smile og mange til å le med kommentarer og spørsmål underveis i gudstjenesten, har måttet jobbe ekstra hardt for å finne ordene sine. Her i dag rant de visst ut av ham (og han avslørte for alle at moras hang til mikrofoner kan ha gått i arv).
Denne dagen var nok ingen selvfølge for mange av de ti konfirmantene som satt på første rad. I et samarbeid med skolene deres hadde de de siste månedene fått konfirmasjonsundervisning gjennom HEL-tilbudet i Grim kirke, altså kirkens inkluderingsarbeid. Her har de fått lære om kirken og Bibelen, om livet og døden og de store spørsmålene, i en trygg gruppe der de alle har blitt sett og anerkjent både for sine styrker og sine utfordringer. De har fått tilhøre en ungdomsgjeng, kjent på tilhørighet og mestring, mens de har forberedt seg på denne store milepælen i ungdomstiden som konfirmasjonen er.
Alle tilhørte et innenforskap
De siste månedene har vi applaudert de makeløse ungdommene i Team Pølsa. Bragden de har utført, og ikke minst hvordan de har blitt et ansikt utad og forbilder for mange ungdommer som dem selv, er uvurderlig. Det har vært et privilegium å følge, for det er ingen tvil om at denne gruppens heltedåder ofte forbigår i stillhet.
Her, i dette kirkerommet, satt ti ungdommer som dem, og mestret noe som for dem og familiene deres var kanskje minst like stort, bare for et langt mindre publikum. Selv for oss som lever i dette hver dag, var det som en smugkikk inn i den hemmelige verdenen disse ungdommene lever sammen med venner og klassekamerater.
Her var mange av dem samlet, og som en sjelden anledning fikk stolte foreldre møte foreldre, besteforeldre møte besteforeldre. Og søsken, som kanskje er de største heltene i en ofte ensom og alternativ hverdag, fikk møte andre søsken, og se at deres søsken har en helt naturlig plass i et fellesskap som dette. Akkurat i dag tilhørte vi alle et innenforskap, og som min mellomste sa det: «Broren min er kul.»
Unikt fellesskap
For noen er veien åpenbart lengre dit enn for andre, men for absolutt alle, tror jeg det er både spenning og usikkerhet forbundet med denne milepælen. Og det er faktisk opp til oss voksne å gjøre den best mulig, for alle.
Denne teksten handler om inkludering. Men kanskje ikke inkludering slik vi vanligvis tenker, for her er det leseren som blir inkludert i et helt spesielt og unikt fellesskap som ofte går under radaren til de fleste av oss.
Nå ble du konfirmert, gutten min, og følelsen som den high fiven og applausen ga – den skulle alle konfirmanter ha fått
Forhåpentligvis vil den også inspirere, slik at flere trosretninger og flere kommuner kan gjøre mer for å tilby tilrettelagt konfirmasjon og fellesskap, og ikke minst gjøre mulighetene bedre kjent, for de som kanskje ikke har noe annet alternativ enn å droppe hele konfirmasjonen.
Jeg håper også den vil gi håp. Håp til alle de foreldrene og ungdommene som lurer på om det finnes noen mulighet for å feire 15-åringen på en god måte. Det er når milepælene kommer, at det bittersøte utenforskapet og livssorgen for familier med funksjonshemmede barn, blir forsterket.
Det som skjedde sist søndag i Grim kirke, bidro til det motsatte.
Lykke til og gratulerer
«Nå er jeg konfirmert!» annonserte ungdommen da han reiste seg.
«Ja, nå er du konfirmert! High five!» Gutten og presten klasket neve og menigheten brøt ut i spontan applaus.
Nå ble du konfirmert, gutten min, og følelsen som den high fiven og applausen ga – den skulle alle konfirmanter ha fått. Tusen takk til alle som gjør det lille ekstra for gode konfirmasjoner for hver enkelt, og takk til Odd Bjarne og Linda og alle de andre som har lagt grunnlaget for en fin konfirmasjonsdag for min gutt og vennene hans. Dette var utrolig stort for alle de tilstedeværende!
Lykke til, og gratulerer med dagen til alle vårens konfirmanter og familiene deres!