I desember i fjor inviterte Sabeel Kairos Norge til et kirkelig opprop for rettferdig fred hvor vi utfordrer og oppfordrer kirkelige aktører til å gå inn for boikott, desinvesteringer og sanksjoner av Israel.
Oppropet har møtt stort engasjement. Vi vil særlig berømme biskop Svein Valle og alle andre som – i solidaritet med palestinske kristne – har skrevet under. Vi er mange som deler ønsket om en kirke som er tydelig i møte med det pågående folkemordet, både i ord og handling. Samtidig vet vi at det å stå opp for helt grunnleggende menneskerettigheter for palestinere fortsatt ofte er forbundet med stor kritikk fra våre egne kirkelige miljøer.
«Lett absurd» fra Israelsmisjonen
I en artikkel tidligere denne uken kritiserte generalsekretæren i Israelsmisjonen, Jarle Råmunddal, oppropet som han hevder ikke inviterer til dialog ettersom vi tar i begreper som «folkemord», «apartheid» og «boikott». For vår del er dette en begrepsbruk som er bevisst, presis og korrekt og viktigst av alt – reflekterer virkelighetsbeskrivelsen fra våre palestinske partnere.
Oppropet er konfronterende i møte med den enorme uretten den palestinske befolkningen utsettes for hver eneste dag. Samtidig er det og en utstrakt hånd til dialog om hvordan kirken kan bidra til rettferdig fred i Palestina og Israel. Et premiss om at denne dialogen ikke skal være basert på virkelighetsbeskrivelsen fra våre palestinske søsken, men på hva Israelmisjonen anser som dialogfremmende, er lett absurd. Dersom Israelsmisjonen ikke kan delta i dialogen på disse premissene får det stå for deres egen regning.
Oppropet er konfronterende i møte med den enorme uretten den palestinske befolkningen utsettes for hver eneste dag
Virkelighetsbeskrivelser
Joav Melchior fra Det Mosaiske Trossamfunn uttaler at vår virkelighetsbeskrivelse plasserer oss på «to ulike planeter». Det kan hende – i så fall ønsker vi å utdype hvilken planet vi lever på: En der nærmere 18.000 barn er drept i Gaza de siste 18 månedene. En planet hvor over 90 prosent av boligene på Gaza er ødelagt eller skadet, og der arrestasjoner, drap og undertrykkelse på Vestbredden fortsetter uforminsket. Og på denne planeten står vi heldigvis ikke alene. Her står vi sammen med flere norske jøder, kirkelige aktører, en internasjonal solidaritetsbevegelse, fagbevegelsen, humanitære organisasjoner og FN-organer. Vi deler en virkelighetsforståelse som tar inn over seg nivået på den massive ødeleggelsen og de strukturelle maktforholdene som opprettholder uretten.
Kampen mot antisemittisme er ekstremt viktig – og dessverre fortsatt høyst nødvendig. Vi ønsker å stå skulder ved skulder med DMT og norske jøder i denne kampen fordi dette og er en kamp mot rasisme, diskriminering og for universelle menneskerettigheter. Vi aksepterer likevel ikke et premiss der legitim kritikk av staten Israels pågående undertrykkelse må dempes for ikke å «såre våre jødiske venner», slik biskop Anne Lise Ådnøy hevder som begrunnelse for ikke å signere oppropet.
Det kirkelige oppropet er en bønn om handling. Ikke for å splitte, men for å stå sammen med våre palestinske brødre og søstre – med dem som roper etter rettferdighet fra ruinene i Gaza og fra bak murene på Vestbredden.
Det er ikke bare mulig for kirken å være tydelig. Det er helt nødvendig hvis vi skal ha troverdighet.