Jeg har fått mye både kjeft og støtte etter Dagbladets oppslag fredag, med utgangspunkt i en videoreportasje laget av et fransk nyhetsbyrå der de fulgte meg gjennom vigslingshelgen, inkludert på yogagudstjeneste, tur med hunden, samtale om tro og liv, og selve vigslingen.
Jeg står støtt i dette, men vil takke for all tillit og alle gode ord – det varmer! Jeg vil gjøre mitt beste for å være en god biskop for Oslo bispedømme – og tåler at det finnes svært ulike meninger om hva det innebærer. Imidlertid vil jeg si til dere som forsvarer meg, men kommenterer at denne høylytte og til dels svært usaklige kritikken fra noen stemmer, bekrefter at kirken er trang / mørk / fordomsfull: Jeg har ALLTID opplevd at det er god plass til både meg og mange andre i kirken.
Det finnes mye større rom og raushet enn det mange tror. Utforsk troen og kirken, og du kan bli gledelig overrasket. De færreste har en slik språkbruk som man finner i kommentarfeltene (som for øvrig for meg er en solid bekreftelse på at syndefallet finnes …)
Ulik oppfatning
Så til dere som mener at yogagudstjeneste er avgudsdyrkelse / ukristelig / forferdelig: Vi oppfatter nok yoga som praksis svært forskjellig, og blir antakeligvis ikke enige, men her er min bakgrunn for å gjøre dette:
Jeg har aldri drevet med yoga som trening, men jeg er treningsinstruktør for SiO (studentidretten) og har sett at yogatimene våre er smekkfulle alltid. Jeg har snakket med en del av kundene /deltakerne våre om det, og min erfaring er at omtrent alle nærmer seg yoga som en ikke-religiøs metode for stressmestring og det å være til stede i kropp og pust. Så vet vi selvfølgelig at yoga har bakgrunn i østlig religion og spiritualitet, samtidig som den har hentet impulser fra ulike kanter og finnes i mange ulike varianter. Sånn er det jo med det meste av det vi driver med.
Prest i Fagerborg
Da jeg begynte som prest i Fagerborg i 2016, registrerte jeg at det var svært mange yogastudioer og steder for alternativ behandling i vårt nærområde. Jeg visste også at størsteparten av befolkningen i vårt sokn er mellom 20 og 44 år. Jeg tenkte derfor at det kunne være interessant å åpne opp kirken for yoga i en gudstjenestelig ramme. Samtidig kom en venninne og treningsinstruktørkollega, Henriette, til meg. Hun var verken døpt eller konfirmert, og anså seg egentlig ikke som religiøs, men under en videreutdanning som sertifisert yogainstruktør satt hun på Bali og chantet – og møtte Jesus.
Hun ville gjerne utforske mer forholdet mellom yoga og kristen tro. Jeg foreslo da at vi skulle utvikle en yogagudstjeneste, der vi rammet inn en basic Yoga flow-aktig time, med tradisjonelle gudstjenesteelementer: Nådehilsen, bønn, skriftlesning, minipreken – så bibelstedet med inn som et mantra gjennom 45 min yoga – og så avslutte med Fadervår før avspenning og velsignelsen + 3x3 klokkeslag (på chantebollen) og fredshilsen / utsendelse.
Nå har Henriette og jeg holdt på med dette i åtte år, en lørdag i måneden – og etter at jeg ble biskop, har min gode kollega og etterfølger i Fagerborg, Kristian Kvalem, tatt over. Det kommer stort sett mellom 10 og 20 personer, noen ganger opp mot 30 – og vi kan egentlig ikke ta flere, da vi har en tradisjonell katedralkirke med fastmonterte benker og bare kan bruke midtgangen og plassen mellom første benk og trappen opp til koret/alterringen (vi bruker korpartiet også, når det en sjelden gang blir altfor fullt).
– Jeg kan og vil ikke kontrollere
Noen deltakere er ganske faste, andre kommer en sjelden gang. Noen har mye erfaring med gudstjeneste, andre med yoga, og andre er ganske blanke på begge deler. Vi har imidlertid erfart at svært mange som aldri er på yogagudstjeneste, forteller om det til andre som noe de er stolte av at kirken deres gjør, fordi de opplever at det signaliserer en åpen og trygg kirke, som tar både Gud, troen og menneskene på alvor. Flere av de som deltar forteller at bibeltekster og barnetro lander i kroppen på en helt ny og sterkere måte gjennom disse gudstjenestene.
Jeg kan og vil selvfølgelig ikke kontrollere hva folk tenker eller ber når de ligger på matta i kirken vår, men jeg – og nå Kristian – sørger for at det som sies høyt, er i overensstemmelse med bruk av kirken som vigslet rom – nemlig tilbedelsen av den treenige Gud.
www.yogafaith.org og www.crossyoga.org kan være interessante nettsteder for den som faktisk vil lære mer om dette, da disse bevegelsene / organisasjonene nettopp kombinerer yogapraksis og kristen tro.
Yogafaith har det man kan kalle en konservativ profil, i det de fastholder at Bibelen er feilfri og at den som ikke tror på Jesus som frelser, går fortapt. Crossyoga har også en tydelig kristen profil, men understreker i større grad skapelsesteologien (at alle mennesker er skapt i Guds bilde), og Guds omsorg for alle og hele mennesket. Begge disse nettstedene skriver også en del om hvordan de tenker rundt kombinasjonen kristen tro og yogapraksis.
Det er ikke noe magisk i dette. Og jeg er overbevist om at det er en av flere måter å kombinere tydelighet og åpenhet som folkekirke på.
Dette innlegget ble først publisert på Sunniva Gylver sin Facebook.