Folkerettsforskerens påståtte umoral

I den siste tiden har Cecilie Hellestveit stått i en skitstorm av sjelden intensitet. Fordi Hellestveit ikke kneler uforbeholdent for det man oppfatter som et selvinnlysende rettslig aksiom om folkemord i Gaza, er hun en umoralsk tåkefyrste. Folk som inviterer henne til arrangementer, i helt andre sammenhenger (feiring av kvinnedagen), blir beskyldt for å legitimere folkemord. Det er skremmende å se hvor vanskelig det er for folk å skille mellom juss og politikk, følelser eller folkemoral.

Folkeretten bygger ikke på norske verdier. Den er som regel svak, vag og bygger på internasjonale kompromisser. Dens logikk og grenser kan derfor være vanskelig å forene med en slags intuitiv folkemoral i lille Norge. En folkerettslig fagperson kan ikke la seg styre av en slik nasjonal folkemoral.

Det å anklage en rettsvitenskapelig forsker for umoral fordi de ikke konkludere med folkerettsbrudd er drøyt på så mange nivåer. En forsker er ikke en dommer. Det er ikke opp til en forsker å konkludere, særlig ikke når det er usikre beviser om fakta, og man i tillegg ikke har sterke rettskilder å bygge på. Den kloke forsker og fagperson er da forsiktig med å konkludere.