Med spissformuleringen ovenfor melder jeg meg på den samtalen om prekenen som har pågått her i Vårt Land siden nyttår. I diskusjonen har jeg savnet sansenes betydning for predikant og tilhører. Ytre og indre sanser som informerer både følelser og tanke.
Emma Kirk Pedersen løftet i et innlegg 16. februar spørsmålet om hvorfor vi preker, ikke bare hvordan. Mitt svar på det ligger tett på hele kirkens uttalte oppdrag: å gjøre mennesker til disipler. Målet med en preken blir da å knytte tilhøreren til Jesus, styrke relasjonen mellom mester og disippel.
Snakk til øyet
Og da er det ikke bare det Jesus sier, som teller. Hvordan Jesus framstår som person, måten han møter mennesker på, atmosfæren som oppstår rundt ham, er minst like avgjørende for om tilhøreren vil nærme seg i tillit. Derfor må predikanten i sine forberedelser gi seg god tid til det ytre – eller det overflatiske, misforstå meg rett. Se, lytte, stanse opp ved det konkrete. Sanse og deretter tale til sansene.
«Snakk til øyet, da blir det god radio», var et råd jeg fikk av NRKs andaktsnestor Helge Gudmundsen. En preken er ikke bare ord om Ordet som blir menneske. Det er også ord som tar form i mennesker. Det gjelder å etablere et levende bilde hos den som lytter. Bidra til at hjertets øye åpner seg. Da er grunnen beredt til også å ta imot tanker og tolkning, undervisning og utfordring til endret liv.
Hvordan så det ut, hvordan lød det, hvordan kan det ha vært å være til stede?
Metodikk fra Jesusmeditasjon
For min egen del har impulser fra retreat og Jesusmeditasjon gitt avgjørende hjelp til å finne sammenheng mellom tanke og opplevelse, læresetninger og erfaring, sansing og synspunkter.
Jeg har dratt metodikken fra meditasjonen med meg i prekenarbeidet hjemme: Bruke fantasi og forestillingsevne, lese mer med sansene enn tanken. Ikke først og fremst spørre: Hva betyr nå dette? Men heller: Hva foregår her? Hvordan så det ut, hvordan lød det, hvordan kan det ha vært å være til stede?
Å lese med sansene er en god vei både inn i teksten og ut til tilhøreren. Og det er da det gjelder å være overflatisk. Så lenge som mulig! Det handler om å oppholde seg lenge nok ved tekstens «ytterside». Ikke straks spørre: Hvor i mitt teologiske skjema passer dette inn? Hvordan bruke denne teksten til å begrunne et punkt i vår kristne tro og lære? I stedet ta for seg det fysiske, sansbare. Det man kan se, ta og føle på. Det man kan lytte seg inn mot, ane, fornemme. Ikke bare tenke og tolke. Gripe før man gransker.
Tidløst og gjenkjennelig
Én grunn nærme seg evangelietekster på denne måten er kort og godt: Ytre ting og dype menneskelige emosjoner er tidløse og gjenkjennelige. Tanker og trosforestillinger, derimot, kan endre seg så sterkt gjennom tidene at de i dag oppleves ubegripelige og fremmede. Tilknytningspunktet mellom tilhører og tekst er ofte lettere å finne på overflaten, i det konkrete, sansbare, tidløse.
Det kan handle om naturfenomener og naturopplevelser. En storm er en storm og blikk stille er blikk stille. Et såkorn i jorda ter seg likedan i våre dager som i de dager, en sau har samme tendens til å rote seg bort nå som da, og svetten på en fjelltur er like uunngåelig for oss som for Jesus og de tre disiplene som var med ham.
Det kan også dreie seg om velkjent menneskelig atferd og allmenne menneskelige reaksjoner. Å ligge til sengs med feber er like utmattende for oss som for Peters svigermor. Å være arbeidsledig er like trasig i dag som det var for de som sto ledige på torget. Å samles rundt et festbord har ikke blitt mindre stas etter to tusen år.
Noen fortellinger er ekstra rike på ytre, fysiske beskrivelser. Sakkeus løper, klatrer, ser og blir sett, åpner huset, endrer holdning og handling, mens andre blir forarget. Hvordan så alt dette ut? Hva hørte man av ord og lyder? Hva ble sagt uten ord? Hvordan kjentes det å være der, for hovedpersonen, tilskuerne, Jesu disipler?
Ikke noe av dette vet vi med sikkerhet. Men likevel: Hvis vi predikanter dveler ved disse spørsmålene og finner sider ved evangeliefortellingene som taler til sansene, vil vi kanskje lettere når inn til tilhørernes hjerter og liv.
Trykk og tonefall
Også når det gjelder ordene som lyder i evangeliet, både Jesu ord og andres, kan det vært nyttig å holde seg på overflaten litt. De som var der, oppfattet også kroppsspråket. Til tider overtydelig, som da Jesus veltet bord på tempelplassen samtidig som han holdt en tordentale. Andre ganger var det kanskje bare et glimt i øyet: «Marta, Marta, du gjør deg strev …»
Dessuten merket de tonefallet. Hvor la Jesus trykket da han spurte Bartimeus: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Lå det på hva? Så mannen kunne uttrykke det han ønsket seg mest. Lå det på du? Ikke på hva folk og mora di mener. Eller lå det på jeg? Hvorfor roper du akkurat på meg? Det handler ikke om å påstå at det lød på den ene eller andre måten, men kjenne etter hvordan ordene berører ulikt etter som trykk og tonefall endrer seg.
Inkarnatorisk preken?
Å leve seg inn i – og siden male ut – det som er overflate og ytterside av fortellingene, kan gi tilhøreren hjelp til å se scenen for seg, sanse hendelsen og kjenne forbindelsen mellom egne erfaringer og bibelteksten.
Kan vi snakke om inkarnatorisk preken? Da Gud ville tale til oss gjennom Sønnen, var det ikke nok med ord. Det måtte liv og handling til. Gjennom det Jesus gjorde, ble det tydelig hva han ville med det han sa. Budskapet ble kropp, et synlig liv som talte til sansene og åpnet hjertene.
Det skjedde i de dager. Men også nå, når vi ser nøye etter og legger øret tett til fortellingene, kan det hende: Avstanden opphører. Vi er hos Jesus. Han er hos oss. Da har evangeliet, det gode budskapet, nådd sitt mål. Både hos predikant og tilhører.