Da jeg underviste på Oslo Buddhistsenter forrige uke spurte jeg deltagerne hvilke vise menn eller kvinner de så opp til. Deltagerne kunne ikke svare. Det ble etter hvert mange forklaringer om at ingen var perfekte; at man ikke kjente dem godt nok, usikkerhet på hvem som kunne være kandidater. Med andre ord: Deltagerne var usikre på hva visdom er.
Tre vise menn
Jeg vokste opp med de tre vise menn som kom for å vise respekt til et åndelig perspektiv, kroppsliggjort i Jesusbarnet. Det var intuitivt uproblematisk og riktig. Senere ble det problematisk hva kongene representerte, hvordan de hadde fått sin makt, og hvem Jesus egentlig var. Men ideen om visdom, og at de tre vise kunne ha blitt motivert av visdom og søken etter visdom lever i beste velgående.
Da jeg studerte økonomi og samfunnsvitenskap tidlig på 90-tallet forelsket jeg meg i postmodernistene som filosofene Derrida og Foucault. De kritiserte alt og alle, og plukket etablerte fakta fra hverandre og viste hvordan de var historier vi konstruerte i fellesskap. Det var en styrke og ubeskjedenhet i deres kritikk av det etablerte. Etter hvert lurte jeg på om de skulle kritisere seg selv også, og spesielt skepsisen til at det kunne være noen som var klokere eller visere enn noen andre (bortsett fra at postmodernistene var klokere enn modernistene)?
Korrigerende strukturer
Yuval Harari viser hvor viktig det er å ha slike selv-korrigerende vaner og strukturer i sin siste bok Nexus: A Brief History of Information Networks from the Stone Age to AI. Frie universitetssystemer er gode eksempler på dette, der foreldede historier og feiltolkninger feies av banen: Ingen universiteter vil lenger ansette noen som forfekter raseteori eller hevder at røyking ikke er helsefarlig.
Harari viser også hvor farlig det er når slike systemer stenges, forvitrer eller kontrolleres, slik vi ser økende tendenser til i dag. Han løfter varsomt frem menneskerettighetene og en visdom forankret i levende veseners livsfaser og sykluser. For å leve gode liv trenger mennesker og andre levende vesener å hvile. Før eller senere dør vi mens nytt liv vokser frem. Bevissthet om dette er utgangspunkt for visdom.
Det er ikke slik at visdommen blir borte – vi velger den bort
Er det mer visdom vi kan forholde oss til? De forskjellige tros- og livssynene forteller om og praktiserer forskjellige aspekter ved visdom. Det har blitt gjort mange forsøk på å trekke ut fellesnevnere. Det av de siste forsøkene ble gjort av en gruppe psykologer med Dahlsgaard i spissen, og beskrevet i artikkelen «Shared Virtue: The Convergence of Valued Human Strengths Across Culture and History», fra 2005.
Kunnskap, mot, rettferdighet, medfølelse, nøysomhet og et åndelig eller eksistensielt perspektiv som går ut over vår egen fysiske eksistens er hva de fant. Mye av dette var til stede i Kongens nyttårstale, men fraværende i president Trump sin innsettelsestale.
Hvor viktig blir dette i valgkampen(e) her hjemme? Hvor viktig er dette i vårt liv? Hvor kan vi lære om det og bli inspirert?
Velger vekk
Det er heldigvis mange vise mennesker på denne kloden. Problemet er at de blir borte i støyen av søte kattevideoer, umodererte nyhetskanaler og andre sosiale medier, polariserte politiske ytringer og konspirasjonsteorier. Det er ikke slik at visdommen blir borte – vi velger den bort. Dette er ikke uvanlig. Ibsen har påpekt det. Forskjellen i dag er kanskje at vi velger bort de vise på mer effektive måter enn før og på en helt annen skala. Vil du det?