Vi er mange småbarnsforeldre som jobber som politikere eller i apparatet rundt. Jeg er takknemlig for de som har gått foran og vist at det er mulig å kombinere. Og kanskje viktigere enn det igjen, de har skapt en kultur for at selv statsråder må hente i barnehage, ha foreldrepermisjon og være hjemme med syke barn. Uavhengig av om de er kvinner eller menn. Det gir et tydelig signal både til andre småbarnsforeldre som kunne tenke seg å engasjere seg politisk, et signal til lokalpolitikken og til landets arbeidsgivere.
Prioritere arbeidsbelastning
Siden kvinner inntok arbeidslivet, har vi fått spørsmål om hvordan det skal la seg kombinere med familielivet. Langt oftere enn menn blir vi møtt med at vi ikke burde ha så krevende jobber, fordi vi burde vært mer hjemme med barna. Eller så blir det satt spørsmålstegn ved om vi vil kunne prioritere den arbeidsbelastningen som kreves. Det er nettopp dette som gjør meg oppgitt.
Det er stor forskjell på å bli spurt «Hvordan får du det til?» og at noen spør «Får du det egentlig til?».
Det var dette jeg reagerte sterkt på da jeg så NRK Debattens intervju med de nye statsrådene. Personlige opplysninger om forhold tilbake i tid ble brukt i et spørsmål, som sådde tvil om statsråd og mamma Lene Vågslid ville kunne skjøtte vervet sitt på en god måte. Fredrik Solvang insinuerte at det var problematisk at statsråden hadde takket nei til deltakelse i Debatten, på bakgrunn av at hun var alene hjemme med barn.
Problemet er hvilke holdninger småbarnsforeldre møter når man setter hensynet til barna først
For like selvsagt som det er at man kan kombinere småbarnsliv, viktige lederoppgaver og stor arbeidsmengde, er det at man ikke forlater barna alene hjemme for å delta i en TV-debatt. Uansett hvor viktig debatten er.
Spørsmål skaper ukultur
Problemet er ikke at vår nye barne- og familieminister prioriterte å ta vare på barnet sitt. Problemet er hvilke holdninger småbarnsforeldre møter når man setter hensynet til barna først.
Spørsmål som: «Skal du hjem med sykt barn igjen?», «Må begge foreldrene være med første skoledag?», «Du kan vel bare pumpe?» og «Er hun gravid igjen?» stilles jevnlig over lunsj-bordet i kantinene. Det rammer menn, men i større grad kvinner. Det er nemlig enn så lenge kvinner som fra naturens side er gravide, ofte har lengst permisjon og ammer. Disse spørsmålene som stilles, selv med en humoristisk vri, er ikke bare problematiske i seg selv fordi de kan gjøre den enkelte mamma usikker. De skaper også en ukultur.
Det er slike holdninger som gjør at kvinner gruer seg til å fortelle arbeidsgiver at man er gravid, det tror jeg vi er mange som har kjent på. At man presser seg for hardt i svangerskapet, for «graviditet er tross alt ingen sykdom». At vi har en permisjonsordning som tar mer hensyn til at kvinner skal tilbake til jobb enn den tar hensyn til kvinners helse og behov. Det at vi får barn skal jo ikke være en ulempe for arbeidsgiver. Men når både familie og arbeid skal prioriteres først hele tiden, så settes foreldre i en vond og vanskelig situasjon.
Planlegging og tilrettelegging
Den enkelte mamma eller pappa skal ikke kjenne på å være en belastning for arbeidsgiver når man skal ut i permisjon, må hjem med sykt barn, eller må dra tidlig for å hente i barnehagen.
Jeg var selv barne- og familieminister da Kjell Ingolf Ropstad var i pappapermisjon. Det er et stort ansvar. Men det største ansvaret i livet mitt akkurat da var likevel barna mine, for dem er jeg uerstattelig.
Selv om vi prioriterer barna først, kan vi forene familieliv og krevende arbeidsoppgaver. Det meste kan nemlig planlegges og tilrettelegges, både på hjemmebane og i arbeidslivet. Selv for en statsråd.