Podcasten Epleskrotten gir et svært interessant innblikk i formidling av kristen seksualmoral. I løpet av to episoder har serien også illustrert hvorfor mange kristne ledere sliter så med å nå folk utenfor sine egne, indre kretser.
Seriens navn spiller på en av mange vanlige metaforer for å beskrive resultatet av å avvike fra strikt kristen moral. Du blir mindre – enten du er et delvis oppspist eple, en brent fyrstikk, eller en kake der bare smulene ligger igjen på fatet.
I episode 2 møter programleder Kristine Gripsgård pastor Daniel Sæbjørnsen.
Sæbjørnsen føler et ansvar for å snakke sannhet inn i livene til unge mennesker, og velger å bruke metaforen om en krøllete seddel for å beskrive virkningene av å ha sex før man er gift.
Som lytter får jeg et inntrykk av at denne metaforen sier det samme som «epleskrotten», men skal fremstå mindre hard. De som synder mot kristen seksualmoral blir altså krøllete sedler.
Redusert verdi?
Men impliserer det at de som holder seg bibeltro kan og bør ha et bilde av seg selv som nystrøkne sedler?
Dersom vi ser to 1000-lapper liggende foran oss – den ene er krøllete og velbrukt, med litt rifter i kantene, mens den andre er ny og helt glatt. Formidles det ikke da at kristne gutter og jenter har en redusert verdi i dating-markedet om de ikke har levd slik Sæbjørnsen mener de bør?
Etterlatt inntrykk hos folk er gradering. Det er «oss» og «dem» og folk gidder ikke å forholde seg til en bevegelse som rynker på nesa av dem. Det forstår jeg godt.
Super-spesifikke regler på seksualfeltet blir som regel formidlet av unge menn fra bibelbeltet som giftet seg tidlig. Det må være definisjonen på et troverdighetsproblem. Folk er mye mer opptatt av hvordan formidlere får dem til å føle seg, enn den logiske oppbygningen av argumentet.
Å føle seg bedre enn andre
Den amerikanske forfatteren Maya Angelou satte ord på noe jeg mener er kjernen i problemet med kristen formidling i vår tid: «I’ve learned that people will forget what you said, people will forget what you did, but people will never forget how you made them feel.»
Egil Svartdahl forteller om to vanlige motforestillinger mot kristne som han møter når han reiser rundt i Norge. Folk har en oppfatning av at kristne ser ned på andre, og at de føler seg bedre enn andre. Det må være selve motsatsen til det vi skulle ønske vi kommuniserte, og i alle fall en real motsetning til grunnleggeren av den kristne bevegelsen.
Ved å fremstille oss selv som helligere enn vi er, så får ikke folk tak i at vi også er syndere, som har innsett vår absolutte avhengighet av Guds nåde. Og hvorfor skal folk lytte til oss da?
Angrende synder
Forutsetningen for å kunne motta nåde, er å vite at du trenger den. Men det er også forutsetningen for kommunisere nåde til andre.
I Anonyme alkoholikere startet vi hvert møte med å si «Hei, jeg heter Peder og jeg er alkoholiker». Ikke fordi vi skulle gjøre oss selv mindre, men fordi vi aldri skal glemme at vi ikke er oss selv nok. Tenk om vi starta gudstjenester med å si «Hei, jeg heter Peder, og jeg er en angrende synder».
Kanskje vi ikke skal gjøre det bokstavelig, men om vi gjorde det mentalt, så hadde det endret alt. Og vi kunne begynne å kommunisere med omverdenen på en helt annen måte – fra én krøllet seddel til en annen.