Med Donald Trump blir klimapolitikken blodig alvor for Europa og Norge. Utgangspunktet er at strømprisene til energikrevende industri er dobbelt så høye i Europa som i USA og Kina, ifølge det internasjonale energibyrået. Handelskrig er, mellom USA og Kina, og mellom USA og Europa, på trappene.
At Trump sitt slagord er «Drill Baby drill» signaliserer at lavere utslipp av klimagasser ikke er et mål som lenger tjener USAs interesser – som for Kina. Kina har størst utslipp av CO2 og har i praksis ingen klimamål og utslippene er hovedsakelig gratis. Landet bygger kullkraft i stor skala, men gir også konsesjoner til 10 nye kjernekraftverk i året!
Dyr omstilling
Den tyske energiomstillingen, Energiewende, derimot er ekstremt dyr med avindustrialisering og stagnasjon i EUs viktigste økonomi. Alle regjeringer fra Helmut Kohl til Angela Merkel har satset stort på russisk gass i rør. Russlands angrep på Ukraina satte en stopper for det meste av denne importen. Alternativet er nedkjølt og flytende gass (LNG) fraktet med skip, og gassprisene i Europa er mangedoblet. Samtidig går tyske kullkraftverk som skulle legges ned, for fullt – 10.000 tonn i timen, mens EU til sammen bruker 50.000 tonn i timen. Innerst inne vet tyskerne at det var et fryktelig feilgrep å legge ned den utslippsfrie kjernekraften, og stadig flere sier det.
I Norge har vi tradisjonelt hatt billig strøm og i senere år med priser på omtrent nivå med USA. Men Europas høye strømpriser smitter over på Norge ved integrasjonen inn i det europeiske strømmarkedet (ACER). Mens politikerne slåss om EUs energipakke, klamrer de seg til havvind som en politisk livbøye. Regjeringen har lovet 35 milliarder kroner til flytende havvind og drømmer om 30 GW innen 2040.
Grunnen er økt etterspørselen etter strøm med Statnett sitt slagord: «Fremtiden er elektrisk». Google bygger et datasenter i Skien som alene trenger 7 TWh (ca 13 Alta utbygginger). Samtidig snakker vi om batterifabrikker og flere større energitunge virksomheter rundt i landet. Skal industrien ha en fremtid og utvikle seg videre, trenger den forutsigbare strømpriser på nivå med Kina og USA.
Flytende vindkraft – ikke realistisk
I Norge er klimagassutslippene redusert med 10 prosent siden 1990 (som ikke er merkelig når all strømproduksjon i 1990 var basert på vannkraft) og vindkraft skulle være løsningen. Siden 2020 har dog den økende motstand mot naturinngrepene gitt full stopp for vindkraft på land fordi vindkraft ikke er så fornybar som mange vil ha det til med beslagleggelse av store arealer og forbruk av store mengder materialer. Flytende vind – verdens dyreste flytende havvind – skal nå være løsningen. I så fall trengs enorme subsidier, ironisk nok kalt risikoavlastning. Det er overhodet ikke realistisk at flytende vindkraft kan leveres til priser som kan betales av norsk industri.
Kjernekraften har kommet på dagsorden i Europa og mer og mer i Norge. Enkel fysikk forklarer hvorfor: 1 gram uran 235 inneholder like mye energi som 4 tonn kull. For Norge er det f.eks. mulig å kjøpe ett eller flere moderne, standardiserte og kommersielle kjernekraftverk, som et velprøvet anlegg fra Sør-Korea. Dette tar 10 år å bygge.
De 90 store vindmøllene på Nordsjø II vil i beste fall være på plass etter 2033. Strømmen vil sannsynligvis også koste mange ganger vindkraften på land og mye mer enn kjernekraft. Kjernekraft gir dessuten en løsning i over 60 år trenger kun 300 mål tomt. Flertallet av nordmenn har forstått dette. På tide at også politisk ledelse forstår det?