Den 23. februar velger tyskerne ny forbundsdag. Etter at sosialdemokraten Olaf Scholz’ regjering med fridemokratene (FDP) og De grønne gikk i oppløsning før jul, ble det skrevet ut nyvalg og valgdagen framskutt.
Særlig var det maktpåliggende for Friedrich Merz å vise handlekraft i innvandringspolitikken etter drapene. Merz er leder for kristeligdemokratene (CDU) og kanslerkandidat for dette partiet og det bayerske søsterpartiet CSU. Disse to partiene er mest utsatt for å tape stemmer til det høyreekstreme Alternativ for Tyskland (AfD) og søker derfor å matche partiet i innvandringspolitikken. Hittil dog ikke så langt at de vil gå i koalisjon med høyrepopulistene, eller la deres stemmer i Forbundsdagen avgjøre saker som er initiert av CDU/CSU. Det snakkes derfor om en «brannmur» mot AfD som skal opprettholdes, og om et tabu som ikke får brytes.
Permanente grensekontroller
Dette endret seg brått onsdag og fredag for to uker siden. Onsdag fremmet Friedrich Merz’ CDU/CSU en anmodning til regjeringen om å skjerpe innvandringspolitikken. Forbundsdagen vedtok forslaget, med stemmene til AfD.
I anmodningen bes regjeringen om permanente grensekontroller, om avvisning av all illegal innreise, også av migranter som har krav på beskyttelse. Dette bryter med Dublin-avtalen, men forslagstillerne påberoper seg her nødrett. Alle utreisepliktige skal interneres, i strid med menneskerettighetskonvensjonen og den tyske grunnloven, og tallet på hjemsendelser skal øke.
På fredag ble det, også etter en lang og hissig debatt, votert over et forslag til en «tilstrømningsbegrensningslov», der også AfDs stemmer trengtes for å sikre flertall. Loven, som aktivt ville begrense innvandring og familiegjenforening og dessuten utvide fullmaktene til grensepolitiet, fikk ikke flertall, siden flere FDP-representanter uventet stemte nei, avholdt seg eller ikke deltok i avstemningen.
Uansett var dette et brudd med prinsippet om aldri å søke flertall med ekstremistiske partier. Selveste Angela Merkel var ute i mediene for å peke på hvor alvorlig det er å bryte dette prinsippet. Og når eks-kansleren taler, da lytter man.
Står et nytt brudd for tur?
Disse sakene har skapt et enormt engasjement. Sjefredaktør Dirk Kurbjuweit i ukemagasinet Der Spiegel snakker om «en skadd kandidat i et skadd land». Likevel er det for tidlig å spå hvordan dette vil slå ut på meningsmålinger og ved selve valget. Framfor alt spiller Friedrich Merz et høyt spill. Vil tabubruddet skremme velgere vekk fra CDU og CSU? Er ett tabu brutt, kan mange lett tenke at et nytt står for tur – å danne koalisjon med AfD. Eller vil velgerne strømme til i lettelse og takknemlighet over at det «endelig er en som tør si fra og vise handlekraft»?
Før dramatikken i slutten av januar virket resultatet av valget svært så forutsigbart. Tyskerne hadde så smått begynt å innstille seg på at det gikk mot regjeringsskifte, og at den nye forbundskansleren ville hete Friedrich Merz. CDU og CSU har lenge ligget stabilt på rundt 30 prosent på meningsmålingene. AfD har hele 20 prosent, en dobling fra valget i 2021. Et politisk under som ved forrige valg virker fortsatt usannsynlig, da en blek og dertil litt uheldig kanslerkandidat for CDU, Armin Laschet, muliggjorde seier for sosialdemokratene (SPD). SPD som største parti kunne altså den gang danne «trafikklyskoalisjonen» med De grønne og FDP. SPD har fortsatt bare om lag 15 prosent oppslutning og er på samme nivå som De grønne, mens FDP ligger under sperregrensa på fem prosent og må, nok en gang, kjempe for sin parlamentariske eksistens.
Reagan og Thatcher
Merz er kjent for å være spontan, oppfarende og noe av en løs kanon på dekk. Og – kan man nå tilføye – en som våger å spille høyt med et kanslerverv i potten. Han er også en utpreget konservativ liberalist. Som det uavhengige nettstedet «Blog der Republik» minner om, argumenterer han i sin bok fra 2008 «Å våge mer kapitalisme. Veier til et rettferdig samfunn» for at personlig frihet, fri handel og konkurranse samt fri flyt av kapital fremmer velstand for nasjonen og den enkelte mer virkningsfullt enn en politikk basert på omfordeling av ressursene etter sosiale kriterier. Merz’ internasjonale helter er dermed politikere som Ronald Reagan og Margaret Thatcher.
Merz’ tid i tysk politikk strekker seg langt tilbake. Han startet sin politiske karriere som europaparlamentariker, og etter at han ble medlem av Forbundsdagen i 1994, steg han raskt i gradene og innehadde det viktige vervet som parlamentarisk leder for CDU/CSU allerede i perioden 2000-2002. Da måtte han vike plass for en annen ambisiøs CDU-politiker – nemlig Angela Merkel. Merz, som fortsatte som menig representant til 2009, glemte aldri denne ydmykende degraderingen og har hele tida siden hatt ei høne å plukke med Merkel.
Han kom aldri på lista over Merkels kronprinser, og Merz’ vei tilbake til partitopp og kanslerkandidatur var lang og tornefull. Men også lukrativ: Før sitt politiske comeback tjente han en formue som advokat og som styreleder for den tyske avdelingen av det amerikanske finansselskapet Blackrock. Og Merz, som fyller 70 år i november i år, måtte smøre seg med tålmodighet og se to partikolleger, Annegret Kramp-Karrenbauer og Armin Laschet, mislykkes som Merkels etterfølgere i CDU-ledelsen før det endelig var hans tur i januar 2022.
Appellen som politiker
Merz’ Blackrock-fortid og rikdom har uten tvil vært belastende for hans image og appell som politiker. Desto mer oppsiktsvekkende er det at han nylig stilte på et arrangement på Verdens økonomiske forum i Davos i regi av nettopp Blackrock. «Instinktløst og deplassert» var reaksjonen fra SPD og det ytre venstre-partiet Die Linke.
Nå snakker ingen om møtet i Davos og «alle» om avstemningene der kanslerkandidaten tok ekstremistiske AfDs stemmer med på kjøpet. Det har – aldri så galt at det ikke er godt for noe? – skapt ny dynamikk i valgkampen.