Verdidebatt

Rop det ut!

KUTT: Kirkerådets direktør Wold-Reitan har fortalt at prosessen krever tydelige prioriteringer, uten å ville rope nøyaktig hva som man slutter med eller gjør mindre av. Kirken skal ikke reagere med hjertets jubel, men med sorg og fortvilelse når vi leser om nedbemanningsprosessen i Den norske kirke som nå pågår.

Det finnes flere gode grunner for at kirkens forvaltningsorganer bør slanke seg. Overførte midler må forvaltes godt. Nedbemanningsbehovet har vært kjent i over ett år, og forsøk med effektiviseringer har pågått i Kirkerådets sekretariat siden mars i fjor.

Det er likevel svært kritikkverdig at Kirkerådets ledelse har gitt altfor lite spillerom i nåværende fase til å drøfte kirkens oppgaver, og dermed hva kirken trenger av fagkompetanse i for å ivareta dens lovpålagte ansvar for å være en landsdekkende nasjonal folkekirke. Det foreligger ingen tydelig og samlende visjon i prosessen; visjonsfraværet skaper uro, konflikter og utilsiktet og usunn konkurranse i mellom ansatte. Kirkens arbeidstakere i sentrale forvaltningsstillinger står i fare for å miste sine stillinger eller sine kollegaer. Noen vil få nye oppgaver i den pågående kompetansekartleggingsarbeidet som avsluttes primo februar. Enkelte områder i organisasjonskartet som ble lansert forrige uke synes å være under et kritisk minimumsnivå for å forvalte på forsvarlig vis.

Forslaget rammer alle

Kirkerådets direktør Wold-Reitan har fortalt at prosessen krever tydelige prioriteringer, uten å ville rope nøyaktig hva som man slutter med eller gjør mindre av. Han varsler også at det vil bli mer samarbeid med eksterne, uten å presisere hva og hvordan. Det krever dog kunnskap å vite hva man ikke vet, altså bestillerkompetanse, dersom eksterne aktører skal involveres.

Nedbemanningsforslaget rammer alle seksjoner i Kirkerådet, og alle bispedømmer. Enkelte fagområder skal sammenslås, og noen rammes vesentlig hardere enn andre. Fagstillinger innen kirkens kjernevirksomhet, nemlig gudstjenestelivet, presses under et kritisk minimum og reduseres med inntil 80 %, og salmeforvaltning er fullstendig utradert i forslaget. Er det slik vi vil ha det? Kirken har et samfunnsansvar som nasjonal forvaltningsinstans for materielle og immaterielle kunstformer som salmen representerer. Hvem ellers kan ivareta kirkens kulturskatter? I dette innlegget tar jeg salmeforvaltning som eksempel. Men også kirkemusikk, diakoni, pedagogikk og flere andre fagområder er skåret til beins i forslaget.

De lange linjene

Kirkens sentraladministrasjon har som hovedoppgave å betjene folkevalgte organer som Kirkemøtet. Sekundært bistår også Kirkerådet med støtte til lokalkirken, da sammen med bispedømmekontorene. Sentralkompetanse innen alle kirkelige fagområder, som inkluderer teologi, liturgikk, kirkemusikk, salmen/hymnologi, kultur, pedagogikk, diakoni, demokrati, barn og ungdom samt rekruttering, må finnes sentralt i Kirkerådet. Sentralisering gir muligheter til å utvikle spisskompetanser, ivareta overføring av kunnskap til neste generasjon, og samtidig bidra til å skape et robust tverrfaglig miljø med mennesker som trives på jobben.

En konsekvensutredning som undersøker hvordan prioriteringene ville kunne virke er en alvorlig mangel i prosessen. De ikke-økonomiske personalkostnadene for kirken synes å være enorme, og blir et alvorlig problem for kirken som sliter tungt med rekruttering til alle tjenestegrupper. Til kven skal eg gå med mi sorg og mi sut? (Sthen, NoS:457) Vi må ikke bare be til Gud og plassere våre problemer i Guds hender. Saken er verdslig og politisk.

Arbeidet med salmer i Den norske kirke har lange linjer. Kirkedepartementet engasjerte Magnus Brostrup Landstad, Gustav Jensen, Johannes Smemo, Olav Hillestad og flere til i dette kjernearbeidet. I senere tid har Åge Haavik, Vidar Kristensen og undertegnede arbeidet for at den gode salme skal gripe tak i livet og troen. Salmen gir en klangbunn for både glede og sorg, for klage og håp og gir også rom for undring; over menneskelivets mysterier, undring i tro som kan synges, og undring over Kristi død og oppstandelse. Salmeskatten skaper et rom som vi kan tre inn i, både alene og sammen med andre. Salmeboken tolker bibelen og livet.

Budskap og identitet

Kirkerådet har et mandat fra Kirkemøtet i 2012 som kalles det kontinuerlige salmearbeidet. En salmedatabase ble etablert i 2015 med formål både å stimulere tekstforfattere og komponister til fortsatt skapende salmearbeid og å kontinuerlig forsyne kirken med relevante salmer. Salmeforvaltning er en nasjonal oppgave. Det krever kompetanse og erfaring å forvalte umistelig immateriell kunnskap. Musikktjeneste i vår kirke er ved flere undersøkelser den tjenesten som treffer befolkningen best.

Salmer synges i fellesskap og i ensomhet

Lutherske kirker har alltid holdt salmesang høyt i hevd. Forkynnelse og svar på forkynnelsen blir i salmen vevd sammen til en uatskillelig og sakrifisiell helhet. I salmen forenes tekst med musikk, teologisk lære med menneskers livserfaring, kunnskap med menneskelige følelser. Salmen er en felles kirkelig uttrykksform for tro og erfaringer. Den er av stor betydning historisk, og har en fast og trygg plass i folkets bevissthet knyttet til kirkens budskap og identitet. Forvaltning av salmen skjer for tiden gjennom implementeringsarbeid med Norsk salmebok 2013, tilrettelegging av samiske og kvenske salmekonkordanser, salmedatabasen og ulike innspillinger.

Salmens allmenngyldighet

Salmer er ikke bare for dem som bruker kirkerommet hver uke - de er en del av vår kultur. Salmer speiler, skaper og former vår tid, som de alltid har speilet og påvirket tidens teologi-, musikk- og samfunnsforståelse. Salmer ble bekreftet som breddekultur da de ble vist som slow-TV i november 2014, ett år etter lansering av Norsk salmebok 2013. Samtidsmusikken puster side om side med populærmusikksjangre og mer tradisjonelle tonefølger.

Salmer synges i fellesskap og i ensomhet, og som melologiske skapninger gir salmer innsikt i hvordan to ulike kunstsjangre informerer og forsterker hverandre. For melos (musikk) og logos (ordet) sammenføyes i salmen: Musikken og ordet blir ett, og når salmen synges fremskapes det en tredje, forløsende kunstform.

Salmens allmenngyldighet hviler nettopp i dette: i tekst og musikk forteller salmen hva vi mener og har ment om oss selv som mennesker og våre forhold til Gud. Salmen er en integrert del av luthersk formidlingspraksis, hvor den brukes både refleksivt og som pedagogisk virkemiddel som skaper rom for deltagelse i liturgien. Vår kirke er tjent med en bevisst strategi for salmeforvaltning som styres sentralt.

Vær sterk, min sjel, i denne tid (Ellingsen, N13:478).

Mer fra: Verdidebatt