I debattinnlegget «Sunne menigheter» publisert 13. januar kommenterer fire pastorer TV 2-serien «Under Guds øye», som viser hvordan menigheten Sannhetens ord gradvis utviklet seg til en sekt. Ifølge pastorene var det misforstått profettjeneste, misbruk av bibelord og menighetens lukkede og innadvendte miljø som la grunnlag for at maktmennesker kunne utvikle kontrollerende systemer.
Men ved å vende oppmerksomheten mot maktstrukturene, unnlater pastorene å ta stilling til dokumentarskaperens påstand om at det er selve teologien, gudsbildet og trosgrunnlaget til menigheten som legger grunnlag for sterk sosial kontroll: «Når frykten for Guds straff, for å miste velsignelsen, for å gjøre noe galt gjør at man blir en marionett i sitt eget liv».
Negativ tankekontroll
Det økende antall mennesker som dekonstruerer troen, viser at man ikke er avhengig av å tilhøre en sekt for å oppleve negativ tankekontroll. Man må ikke lete lenge for å oppdage usunn forkynnelse i etablerte trossamfunn. Religiøs indoktrinering skjer der trospraksis undergraver individets grunnleggende tillit og tiltro til egne vurderinger og ressurser. Slik oppnår religiøse autoriteter definisjonsmakt over hva mennesker skal tenke, mene og leve.
Det siste året har jeg vært en kritisk leser og lytter til taler og andakter fra evangelisk kristne trosforsamlinger. Gjentatte ganger ser jeg kjennetegn på en autoritær gudsform som fratar mennesket dets verdighet, fyller det med avmakt og spiller på fryktmekanismer. Spørsmålet er om disse trossamfunnene er villig til å ta et oppgjør med en troslære som gjør mennesket ufritt?
Avstand mellom Gud og mennesker
En målestokk for å avdekke en usunn teologi er nettopp ved å bruke en målestokk. Jeg måler hvor stor avstand det er mellom Gud og mennesker når det gjelder fylde, styrke, innflytelse og makt. Hvis medlemmene av et trossamfunn gjentatte ganger får innprentet at det er en stor avstand mellom dem og Gud, er det lettere å oppnå lydighet.
Det rettes et sterkt søkelys på Gud som hellig, ren, allmektig, allvitende, allestedsnærværende, majestet, konge i evighet, universets Herre og skaper. Gud tilegnes alle gode egenskaper og har all kjærlighet, all visdom og all rettferdighet. Mennesket fremstilles derimot som lite, svakt og avhengig. En skapning hvis mål for livet er å opphøye og ære Gud. Mennesket fratas dermed sitt egenverd og individualitet.
Det fremstår som en fortapt synder, innkrøkt i sitt eget begjær og med et desperat behov for frelse.
Et annet trekk ved usunn troslære er hvor lite positiv agens som tildeles mennesket. I en slik trosformidling er Gud den som definerer deg og som gir, mens mennesker er passiv mottaker. Som det ble sagt i en andakt: «Kristus har gitt deg din identitet!» Mennesket er tomt og må fylles av Guds godhet, nåde og kraft. Målet er å leve et liv til ære for Gud. Det er kun som synder at mennesket får innta en aktiv rolle i livet sitt.
Når et menneske ønsker å ta sitt eget liv i eie og realisere sitt potensiale fremstilles det som egoisme, stolthet og selvhevdelse.
Utrygt utenfor trosrammen
Fryktmekanismer bidrar også til at kristne underlegger seg trossamfunnets lære. På seminaret Himmel og helvete på Misjonssambandets UL-festival 2024 (som også finnes som podkast), forkynte Ingvald Kårbø at: «Fortapelsen vil være en knallhardt, iskaldt og forferdelig tilstand. (...) Her vil du ikke havne. Det er ingen utgang og ingen lysglimt». Med et slikt budskap kjennes det utrygt å bevege seg utenfor trosrammen.
Det økende antall mennesker som dekonstruerer troen, viser at man ikke er avhengig av å tilhøre en sekt for å oppleve negativ tankekontroll
En annen form for fryktfremkallende budskap er når det tegnes et skarpt skille mellom verdens mørke og Guds lys. Det sekulære samfunnet blir ensidig framstilt som et individualistisk, selvsentrert, materialistisk, nytelsessøkende samfunn preget av moralsk forfall. En farlig motkraft som unge mennesker ikke må forledes av og bør holde avstand til. Å være en del av denne verden, motta impulser derfra og ta del i det menneskeskapte, får en negativ betegnelse.
Befriende dekonstruksjon
Å dekonstruere troen kan oppleves uendelig frigjørende, fordi man kan bryte ut av et tankefengsel som har opplevdes både undertrykkende og begrensende. Opplevelsen av å kunne oppleve verden som et myndiggjort individ som endelig har kommet hjem til seg selv, kan være en stor lettelse.
Man frigjør seg fra en autoritær troslære som ikke anerkjenner personens indre ressurser av visdom, styrke og kjærlighet. Individets positive egenskaper og personlige ressurser tilskrives Gud, mens svakheter og feil tilskrives menneskenaturen. En slik kristen religiøsitet skaper total avhengighet til eksterne autoriteter som «Gud» (definert av den kristne forsamlingen), Bibelen og kirkelederne.
Det er de som forvalter riktig bibelsyn, sannheten og absolutte forestillinger om hva som er rett og galt. Gjennom dekonstruksjon blir verden mer mangfoldig og rik. Jeg vil med dette oppfordre trosforsamlinger til å reflektere over egen troslære og om den ivaretar menneskets egenverdi og verdighet.