Verdidebatt

Sunne menigheter

SANNHETENS ORD: Maktmennesker og folk med psykopatiske tendenser kan få rom under fordekt åndelighet eller profetisk tjeneste. Midt i åndelighet og «rett lære» kan det utvikles en «subkultur» som åpner for personer som ikke håndterer makt og henfaller til å misbruke Guds ord.

Mange har sett TV2-serien «Under Guds øye» om menigheten «Sannhetens Ord» i Slemmestad, og den har skapt sterke reaksjoner. Det er trist se hvordan denne forsamlingen utviklet seg i feil retning og såret mange mennesker langs veien med sin lukkede struktur og negative kontroll. Misforstått profettjeneste, misbruk av bibelord og manglende åpenhet og transparens fikk utvikle seg år etter år og skape et usunt miljø.

Det er grunn til å advare mot lukkede miljøer hvor feilaktig maktstruktur får lov til å utvikle og utfolde seg.

Feilaktig bruk av makt

Heldigvis er de fleste kristne og karismatiske kirker sunne og preget av åpenhet. Vi ser ikke denne TV-serien som et angrep på verken den kristne tro, kristne menigheter eller karismatiske forsamlinger generelt, selv om noen av TV-seerne kan tenke i den retning. Men det er et tankekors at dette har fått utvikle seg så langt uten at noen er i posisjon eller har mulighet til å hjelpe både mennesker og menighet. I så måte er det et nederlag at det må en profan TV-kanal til for å avdekke dette.

Gunnar Jeppestøl, Sigmund T. Kristoffersen, Leif S. Jacobsen og Arnfinn Clementsen

Det finnes feilaktig bruk av makt i forskjellig sammenhenger, både kristent og profant. Sekterisme eller sekteriske tendenser kan utvikle seg innen mindre miljøer og på tvers av formelle strukturer. I det store internasjonale bildet vet vi at dette dessverre skjer i ulike kulturer, religioner og nasjoner, og noen steder undertrykkes mennesker i et skremmende stort omfang.

At det kan utvikle seg slike negative strukturer i et relativt lite og begrenset Kristen-Norge hvor man i utgangspunktet skulle tro at det meste var «gjennomsiktig» og «alle kjenner alle», må tas på alvor.

Innadvendte fellesskap utvikler lettere stramme og kontrollerende systemer

Det vi kan gjøre er å lære og være oppmerksomme på hva som kan gå galt når ting får utvikle seg i feil retning. Det finnes noen felles kjennetegn på miljøer som beveger seg over grensen fra menighetsliv til sekteriske fellesskap. Det betyr ikke at vi bedømmer eller fordømmer ektheten i menneskers gudstro og oppriktighet i disse miljøene. Folk som i utgangspunktet har gode intensjoner kan i lukkede miljøer utvikle et usunt forhold til makt og ledelse.

Selvopptatthet og arroganse

Vi tenker også at de fleste ledere i slike miljøer begynte med en ekte søken etter sannhet og ikke som beregnende maktmennesker. Men på veien kan det utvikle seg skritt for skritt i feil retning uten at noen har innsyn eller mulighet til gripe inn for å hjelpe og justere.

På den annen side kan maktmennesker og folk med psykopatiske tendenser få rom i slike miljøer under fordekt åndelighet eller profetisk tjeneste. Lukkede og innadvendte fellesskap utvikler lettere stramme og kontrollerende systemer, formelt eller uformelt.

Hvis pastorer eller ledere «hever seg over» fellesskap med ledere i andre kirker lokalt, eller ikke har sunne relasjoner med andre ledere utenfor egen menighet, vil det åpne for ensomhet, selvopptatthet og arroganse. Isolasjon og lukkethet kan føre til feil mønstre innen makt og ledelse og fremme «spesialiteter» og usunne holdninger, feilaktig undervisning og brist i karakter.

Midt i åndelighet og «rett lære» kan det utvikles en «subkultur» som åpner for personer som ikke håndterer makt og henfaller til å misbruke både Guds ord, vedtatte ordninger og ikke minst mennesker. I TV-serien fra «Sannhetens Ord» er det fokus på profettjenesten. Den profetiske tjenesten er i likhet med de andre tjenestene gitt til å oppbygge og velsigne, og skal ikke styre verken kirken eller enkeltmenneskers liv.

Pinsebevegelsen med sin struktur av selvstendige kirker har her en utfordring

Det blir lett feil hvis man gir «profeten» en opphøyd og nesten ufeilbarlig rolle. En person med en profetisk tjeneste kan være en viktig del av et lederskap, men åndelige gaver og tjenester gir ikke i seg selv en ledertjeneste eller maktposisjon. Åndens gaver og tjenester skal både fremelskes og prøves.

Pastorer og åndelig lederskap er gitt et ansvar for det som forkynnes og læres i menigheten, og skal «våke over sin hjord». Det behøves frimodige ledere som våger å gå foran og vise vei, og som ved ord og handling skaper trygghet og frihet.

Å styre liv

Men det betyr ikke at lederskapet skal styre enkeltmenneskers liv. Tvert om, den enkelte kan både høre fra Gud og ha frihet til å ta avgjørelser for sitt eget liv. Mange trossamfunn har ordninger som legger til rette for fellesskap og tilsyn mellom ledere og kirker. Samtidig er ikke organisering en garanti for at dette fungerer. Positive relasjoner må utvikles og bygges.

Pinsebevegelsen med sin struktur av selvstendige kirker har her en utfordring, men har de siste årene arbeidet med å utvikle tettere fellesskap, regionalt og nasjonalt, med tilsynsordninger uten at den lokale menigheten overstyres eller pastorer fratas sin frihet.

Ansvarliggjøre hverandre

Flere frittstående karismatiske menigheter har koblet med andre kirker og ledere innen samme «familie» eller nettverk, noe som skaper trygghet og styrke i menigheten. Pastorer og ledere behøver for å være med i en sammenheng hvor det bygges nære relasjoner, som både inspirerer til vekst og utvikling og hvor man positivt ansvarliggjøres ovenfor noen og hverandre. Evnen til å lytte til andre og ta imot råd er viktig for et sunt lederskap.

Norge behøver sunne og livsfriske kirker som står opp for Guds ord og bringer budskapet om frelse, nåde, sannhet og frihet til hvert menneske. TV-serien om «Sannhetens Ord» skal ikke gjøre oss skeptiske, mistenksomme og redde, men heller bidra til større åpenhet, frimodighet og tro på kirker hvor mennesker kan få utvikle seg og vokse, menneskelig og åndelig, og hvor nye kommer til tro og hvor lokalsamfunnet påvirkes og velsignes.

Innlegget er skrevet av Leif S. Jacobsen, Gunnar Jeppestøl, Sigmund T. Kristoffersen og Arnfinn Clementsen.

Mer fra: Verdidebatt