Det er lett å slutte seg til mye av det Bjørn Hesla skriver om kristne grunnholdninger i Vårt Land 7. januar. Hans argumentasjon for kristen pasifisme og troen på at vold aldri kan rettferdiggjøres fremstår som en edel holdning i en verden preget av konflikter og krig. Korsets budskap setter et spørsmålstegn ved bruken av voldelige og maktfylte politiske metoder.
Likevel reiser en konsekvent pasifistisk tilnærming betydelige etiske og praktiske dilemmaer. Kan vi forsvare passivitet når urett begås og uskyldige lider?
Farlig asymmetri som kan utnyttes
Historien viser at militær intervensjon i visse tilfeller har vært helt avgjørende for å stoppe grusomheter. Under andre verdenskrig var det militær motstand som til slutt satte en stopper for nazismens folkemord og ekspansjon. En pasifist vil kanskje hevde at andre metoder kunne vært brukt, men hva er alternativet når dialog og diplomati har feilet? I slike situasjoner kan pasifismens idealer fort virke naive og utilstrekkelige.
På den globale arena kan pasifisme også svekke muligheten til å forsvare seg mot angrep. I en verden hvor ikke alle aktører deler fredelige idealer, kan avvisning av maktbruk gjøre oss sårbare for aggresjon. Dette skaper en farlig asymmetri som aggressorer lett kan utnytte.
Moralsk paradoks
Pasifismen rommer dessuten et moralsk paradoks. Å nekte å gripe inn med makt kan indirekte gi tyranner og undertrykkere fritt spillerom. Jesu ord om å vende det andre kinnet til er kanskje anvendelige i små konflikter, men hva med storskalasituasjoner der hele folkegrupper er truet? Er det moralsk forsvarlig å la prinsippet om ikkevold veie tyngre enn retten til liv og frihet for dem som ikke kan forsvare seg selv?
På den globale arena kan pasifisme også svekke muligheten til å forsvare seg mot angrep
Det er verdt å merke seg at Det nye testamente viser respekt for den brutale romerske autoriteten, uten noe som helst hentydning til at den romerske autoritet ikke er legitim. Samtidig stiller Jesu lære, for eksempel i Bergprekenen, oss overfor radikale etiske utfordringer. Hvordan denne spenningen mellom kjærlighet og maktbruk skal tolkes, er et spørsmål som forblir uløst. Det virker uunngåelig at politikk innebærer en balanse mellom tvang og nestekjærlighet i denne ufullkomne verden.
En mer rettferdig verden
Pasifisme som rettesnor for fred og forsoning har stor verdi. Men som et absolutt ideal risikerer den å føre til handlingslammelse i møte med urett og overgrep. Kanskje ligger løsningen i en balansert tilnærming – en pragmatisk holdning som fremmer fred, men som samtidig anerkjenner at makt noen ganger er nødvendig for å beskytte de svakeste.
Heslas refleksjoner om kristen pasifisme utfordrer oss til å tenke over hvordan vi kan bidra til en mer rettferdig verden. Men de minner oss også om nødvendigheten av ydmykhet i møte med de komplekse realitetene i storpolitikken og menneskeheten. I ytterste konsekvens kan et absolutt nei til vold og militærmakt innebære at vi svikter de idealene vi ønsker å verne.