Nyttårsforsetter har jeg aldri vært noe særlig stor fan av. Jeg vet at jeg bør trene mer, spise sunnere og legge bort mobilen, men jeg har bare ikke noen tro på at jeg vil bli flinkere til det ved å ha det som nyttårsforsett. Nei, nyttårsforsetter har jeg holdt meg langt unna, både for å unngå og kjenne på presset ved å oppnå dem, men også for å avverge en eventuell skuffelse.
Men i år er jeg villig til å gjøre et unntak. Da skal det ikke handle om treningsaktiviteter, mat eller mobil, men heller om at jeg skal bli modigere til å fortelle omverdenen at jeg nå skal bli prest.
Og hvorfor i all verden skal jeg ha det som nyttårsforsett? Jeg skal innrømme at jeg ikke er den som snakker høyest om min prestevei, men jeg holder det heller ikke skjult. Hvis noen spør, snakker jeg åpenhjertig om det. Og det er min erfaring med dette som gjør at jeg ønsker å bli modigere. Eller aller helst frimodig. For min opplevelse er at jeg ikke går denne veien alene. Det er mange som går med meg.
Og da tenker jeg ikke først og fremst på mine medstudenter som jeg gjennomfører studiet med. Nei, jeg tenker på alle rundt meg. De som er nysgjerrige, undrende og overrasket. De som heier og de som ikke helt forstår. De som har ventet lenge på at jeg skulle forstå mitt kall og de som ikke trodde det noen gang skulle skje.
Jeg tenker på familie, venner, kolleger og bekjente. Kirkefolk, ikke-troende og ukjente som jeg tilfeldigvis møter på min vei.
Valget midt i livet
Som dere forstår, har det blitt utallige samtaler om min prestevei denne høsten. Dette valget midt i livet har nemlig skapt uante muligheter for å snakke om livet på en ny måte. Om uransakelige veier og hvor tro kan lede deg.
Det er ikke alltid like enkelt å forklare hvorfor jeg så sterkt ønsker å gå denne veien, men det er antakelig lett for andre å se at det er viktig for meg. For skal jeg tro de andre, så lyser ansiktet mitt opp når jeg skal formidle min tro. Det er umulig å holde engasjementet tilbake, og jeg kan selv kjenne at kinnene gløder.
Og det kan virke som om min iver er smittende, slik en latter kan være. Så troen har ikke bare åpnet opp en dør hos meg, men den påvirker også andre. Den legger opp til gode samtaler om livet på et eksistensielt nivå som jeg ikke tidligere har opplevd. Samtaler som ikke er forberedt eller avtalt. Spontane samtaler som kan skape en inngang hos den andre. Ikke i form av påtrengende misjon, men mer som en dør på gløtt. En dør du kan åpne når du søker etter noe mer, og som kan åpnes når du trenger mer krefter og nytt håp.
Aldri før har jeg ‘ufrivillig’ misjonert så mye som denne høsten
En strime av lys som kan gi deg nåde og vise deg en ny vei.
Hadde bare alle hatt en prestestudent i omgangskrets, familie eller kollegiet, er noe jeg har tenkt mang en gang denne høsten. Jeg smiler og kan fleipe med det, men egentlig mener jeg det seriøst.
For jeg har erfart at dette har skapt en mulighet for andre å åpne seg opp om liv, tro og de store spørsmål som hører med. Som et «lavterskel-tilbud» for trosfremmede. Jeg kan ikke svare på det andre lurer på, og har vel heller aldri tenkt at det er min rolle, men jeg kan lytte, undre meg og reflektere sammen med den andre. Og det er ikke få som har benyttet seg av denne muligheten.
Det er mange der ute som har behov og lyst til å snakke dypere om livet. Om erfaringer, tanker og åndelighet.
Trangere kår?
Men jeg må smertefullt innrømme at min erfaring står i sterk kontrast til den retningen samfunnet ser ut til å gå. I førjulstiden har jeg lest utallige leserinnlegg om julegudstjenester og kampen om dens eksistens, den offentlige støtten til trossamfunn blir hyppig debattert, og NRKs radiosendte gudstjenester er igjen oppe til diskusjon.
Det blir stadig stilt spørsmål ved kirkens relevans i en tid hvor færre tilsynelatende tror. Fakta som kan være krevende for en fersk prestestudent å kjenne på. For er det virkelig dette jeg velger å utdanne meg til? Trangere kår og mindre gjøremål? Ja, mange vil kanskje si det, men i min iver og glød over å gå denne veien, klarer jeg ikke å bukke under for dystre utsikter.
Aldri før har jeg snakket så mye om tro med familie, venner, kolleger og andre
Nei, jeg klarer ikke helt å tro på at tro og kirke ikke har sin relevans, og jeg er heller ikke sikker på at mennesker i vårt land dypest sett vil kvitte seg med sine muligheter for å tro? Ved å gjøre samfunnet vårt mer utilgjengelig og fremmed for det. For etter utallige samtaler om tro med andre mennesker får jeg inntrykk av at det er flere enn meg som søker noe mer. Noe dypere og mer eksistensielt. En søken etter noe åndelig som en lengsel etter Gud.
Og dette gjelder også mennesker som jeg ikke trodde ofret Gud en tanke. Mennesker som likner meg selv før tiden som troende. Da jeg tenkte at tro var irrelevant. Men dette gjaldt bare frem til jeg kom tett innpå noen som hadde en levende tro. Da ble jeg nysgjerrig og satte døren på gløtt. Og hvilken vei det gikk, er vel i grunnen innlysende, i den kraft at jeg i dag er prestestudent.
Ja, nå forstår du helt sikkert hvorfor jeg i 2025 ønsker å ha dette som nyttårsforsett. For aldri før har jeg «ufrivillig» misjonert så mye som denne høsten. Aldri før har jeg snakket så mye om tro med familie, venner, kolleger og andre. Og aldri har jeg blitt utfordret så mye på min egen tro. Tre ting jeg ikke kan ignorere. Så la meg bli modigere og mer åpen om min vei, og la det bli til velsignelse og inspirasjon for mange andre. Godt nytt år!
