6. januar ble erkebiskop Justin Welbys siste dag på jobb. I en enkel seremoni knyttet til den daglige aftensangen i Lambeth Palace i London la Welby bispestaven på kapellets alter. Det var ingen storslått avskjed. Erkebiskopen gikk av mot sin vilje. Ett år før hans planlagte avskjed ved fylte 70 år: 6. januar 2026.
Avskjeden er et trist kapittel i Den engelske kirkes historie. Welby ble sett på som en fornyer da han ble vigslet til Rowan Williams etterfølger i 2013. Med ledelseserfaring fra toppnivået i britisk industri og forretningsverden. Han var kjent som en effektiv, jordnær og løsningsorientert leder, som stilte høye krav til etiske verdier, personlig integritet og fleksibilitet.
Det så lovende ut. Welby fikk ordningen med kvinnelige biskoper på plass. Han tilhørte selv en konservativ, evangelikal og kjarismatisk tradisjon. Det ga han et nytt handlingsrom. Han var ikke redd for å kritisere politikere i verdispørsmål – også inn mot klasseskillene som fortsatt preger Storbritannia, inn mot finansverdenens prioriteringer av de velstående og i rase- og asylpolitikken. Han brukte prekestolen på en ny og utfordrende måte som da han talte mot regjeringens Rwanda-plan for asylsøkere påsken 2023. Innleggene hans i Parlamentets overhus var mange. 26 biskoper utpekes til Åndelige Lorder og har sete her. De har gjort mye av seg under ledelse av Welby.
Mange har mislikt denne «venstrevridningen av kirken». Tittelen på hans fastetidsbok i 2016 sier mye om hans etiskbestemte åndelighet: «Dethroning Mammon» (Mammons detronisering). Både bakgrunnen fra finansverdenens indre sirkler og hans tidlige kirkekarriere som freds- og forsoningsagent ikke minst i Afrika, ga han en helt spesiell kompetanse på feltet. Jeg må si at jeg har vært ikke så lite imponert over hans mot og hans tydelighet.
Overgrepsskandalen
Og så kom dronning Elisabeths død og begravelse, med påfølgende mottakelse av den nye kongen, Charles III, som kulminerte i den storslåtte kroningsseremonien i Westminster Abbey, nærmest en ordinasjonsliturgi for det nye kirkelige overhodet. I samarbeid med kongen investerte Welby mye tid og energi i en ny utforming av denne seremonien. Jeg hørte han snakke om prosessen i et engere kirkelig forum engang. Det var ganske betagende. Kongen og biskopen delte visjoner om en ny framtid for «den etablerte kirken» og det britiske flerkulturelle samfunnet med sin kirkelige forankring. Hadde Welby gått av da han fylt 68 den 6. januar i fjor, hadde det skjedd med fanfare og lovsang i Canterbury katedralen. Nå ble det en beskjed seremoni for en liten gruppe i et kapell i London.
Det var rapporten til Keith Makin om overgrepsskandalen til John Smyth som ble vendepunktet. John Smyth var en kjent advokat som sto opp for menneskerettigheter og kristne verdier i det offentlige rom. Han var i mange år leder av en spesiell type kirkelige sommerleirer for lovende unge gutter fra kjente kostskoler. I en evangelikal tradisjon ønsket han å skape lederpersonligheter. Metodene han brukte overfor noen utvalgte var imidlertid voldelige blant annet med kraftige slag med stokk. Kravet om hemmelighold var sterkt – og den emosjonelle tvangen tilsvarende. Mange ble ødelagt for livet i Smyths fysisk-åndelige regime.
Welby deltok selv på et par av disse leirene etter at han var blitt omvendt, uten å ha registrert den spesielle pedagogikken som ble brukt overfor noen utvalgte. Da det begynte å sive ut kunnskap om dette i den aller innerste sirkelen av støttespillere, og Welby var ikke blant disse, ble Smyth anbefalt å forlate England for en stund. Han slo seg ned i Zimbabwe i 1984, og fortsatte sitt opplegg der. Til slutt måtte han reise videre, nå til Sør-Afrika.
Patriarkalske holdninger
I 2013 fikk endelig media nyss om denne grusomme overgrepspraksisen. Og saken ble en blant flere ubehagelige overgrepshistorier som kom til overflaten etter å ha vært dysset ned. Welby som ny erkebiskopen ble orientert. Han var tydelig på at kirken hadde mye uoppgjort på dette feltet, og ivret for at regler og rutiner skulle strammes inn. Smyth-saken forsto Welby var under politietterforskning og kirken måtte avvente deres behandling. Mange reagerte på denne forklaringen. Og kritikken vokste. Så døde Smyth i 2018 og muligheten for en kriminalsak mot han forsvant. Men ikke interessen for kirkens håndtering av saken og ofrenes skjebne.
En uavhengig advokat, Keit Makin fikk året etter i oppdraget å lage en oversikt over denne tragiske historien. Welby hilse initiativet velkommen. Han mente han ikke hadde noe å frykte. Det tok imidlertid overraskende lang tid før rapporten var ferdig. Det var mange høytstående personer som kom under lupen. Rapporten er ikke hyggelig lesning! Og Welby kommer ikke spesielt godt ut av historien.
Han vedgikk at han burde ha vært mer proaktiv, men mente han nå var bedre rustet til styrke arbeidet med å skape en ny kultur. Det var mange uenig i. Kravet om at han måtte trekke seg, tiltok raskt i styrke også innad i Den engelske kirke. Til og med en biskop støttet overraskende nok denne oppfordringen. Newcastle-biskopen, Helen-Ann Hartley tok bladet fra munnen og viste til den patriarkalske og nedlatende holdning hun mente begge de to erkebiskopene representerte.
Og nå åpnet slusene seg. Welbys motstandere fikk vind i seilene. En ting var de som hadde negative tilbakemeldinger på hans stadige politiske innspill. Innad i kirken har han også uvenner blant annet fordi han ønsket en mer effektiv og sentralstyrt kirke. Og hans klare åndelige og teologiske interessert har styrt ansettelser i viktige stillinger. Den engelske kirke har dreid i evangelikal retning. I dette landskapet har ett spørsmål kommet i forgrunnen: Anerkjennelsen av homofilt samliv.
Ganske uspiselig
Etter en lengre intern samtaleprosess, har Welby beveget seg over mot anerkjennelse av homofiles rett til å kunne leve i anerkjente offentlige forhold. Det har gjort erkebiskopen ganske uspiselig i store deler av hans eget kirkelige bakland. Ikke minst blant dem som han i utgangspunktet var på god fot med: Biskopene i de sterkt voksende kirkene i Afrika.
Det har vært spenningsfylt og kritisk gjennom flere år. Vi merket det i forbindelse med den store Lambeth-konferansen i 2023. Mange biskoper fra det globale anglikanske fellesskapet ville ikke komme. Disse bispekonferansene samles i utgangspunktet hvert tiende år, innkalt av erkebiskopen av Canterbury, Welby ønsket ingen åpen debatt. Det var merkelig å være til stede og føle på den strenge kontrollen han hadde. Var det klokt, undret nok mange observatører? Hadde det ikke vært bedre med en ærlig samtale? Nå vil vi får aldri få vite om Welby ville ha nådd sitt mål om å holde den anglikanske kirkefamilien sammen.
Den som etter flere måneders, ganske lukket nominasjonsprosess, til slutt blir utnevnt av kong Charles en gang ut på høsten til Welbys etterfølger, vil få en umulig oppgave. I utgangspunktet er det av de sittende biskopene. Kanskje kunne den andre britiske erkebiskopen, Stephen Cottrell (66) i York, ha vært en naturlig overgangsfigur. Han er nå selv under press i håndteringen av tidligere overgrepssak. Uansett er utfordringene enorme, både innad i kirken, men også utad i det offentlige rom.
Hva som skjer i Den engelske kirke angår også Den norske kirke. Vi har del i et helt spesielt fellesskap mellom de anglikanske kirkene på de britiske øyer og lutherske kirker i de nordiske land. Forhandlingene om avtalen ble holdt i den finske byen Porvoo/Borgå. Derav avtalens navn. Den ble formelt underskrevet i 1996. I dette fellesskapet har kirkene lovet å be for hverandre. Den engelske kirke og valget av ny erkebiskop bør være et viktig bønneemne gjennom det nye året – og la oss ikke glemme Justin Welby som ble rammet så hardt av manglende dømmekraft og av sterke kirkelige og politiske motkrefter.
