«Den norske kirkes viktigste oppgave er å være samlende, å vise frem tro og tilgivelse heller enn å ta politiske standpunkt» uttalte Hedvig Montgomery til Vårt Land på slutten av året. En samlende og avvæpnende uttalelse. Men kan vi være enige, og bør vi være enige? Jeg er klar over at kirke og politikk er et minefelt å begi seg inn på.
Men i dette utsagnet ligger det en forestilling om kirkens posisjon i samfunnet som dessverre ligner mye på kirkens holdning til politikken idet Hitler kom til makten i 1933 i Tyskland. Kirkens (overveiende) holdning til myndighetene var at Gud satte inn herskere, og slik støttet de det politiske lederskapet med bakgrunn i to-regimentlæren. Kirken skulle drive med kirke, og politikere med politikk.
Lære av historien
Nå skal jeg selvfølgelig ikke ta Montgomery til inntekt for den lutherske kirke i Tyskland sin holdning overfor naziregimet under 2. verdenskrig, men uttalelsen byr likevel opp til en viktig diskusjon. Jeg kan være enig i at kirken skal verne om mysteriet, undringen, og avstå fra å komme med to streker under hvem Gud er.
Men å unngå å holde et våkent øye med hva som skjer i samfunnet vil være et alvorlig feiltrinn.
Samtidig som kirken skal verne om mysteriet, skal den også holde frem evangeliet. I fare for å høres ut som en vekkelsestaler, stopper jeg retorikken der og beveger meg inn på det som jeg mener er en mer fruktbar inngang til å forstå kirkens posisjon i samfunnet som en politisk aktør.
Vi kan ikke la det være opp til Gud å ordne opp i urett, det er vårt ansvar
Jeg mener vi må lære av historien og de som har gått foran oss. En av dem er den tyske motstandsteologen Dietrich Bonhoeffer, som spør: «Hvordan kan Kristus også bli den religionsløses herre? Finnes det religionsløse kristne?».
Som om Gud ikke fantes
Kort oppsummert ligger det i dette at Gud ikke er Gud om han ikke er en Gud for folket. Altså, hvis Guds gyldighetsområde kun er innad i kirken er ikke Gud allmektig. Bonhoeffer mente vi måtte leve i verden «som om Gud ikke fantes», noe som ikke betyr at vi skal avstå fra vår kristne praksis, men derimot ment som en uttalelse som gir oss et enormt ansvar.
Vi kan ikke la det være opp til Gud å ordne opp i urett, det er vårt ansvar: «Delaktighet i verden i pakt med den forventning Gud har til menneskelig ansvarlighet er en ikke-religiøs interpretasjon av de bibelske begreper». For Bonhoeffer førte dette til at hans viktigste samarbeidspartnere i motstandsbevegelsen, som han forstod som hans kristne plikt, ble det han kalte «religionsløse» mennesker. Hvor vil jeg?
Felles kamp for nestekjærlighet
I dette mener jeg kirken, og de kristne som utgjør den, manes til ansvarlighet på to områder. For det første at kirken forstår at dens domene ikke kun er i den innerkirkelige praksis, men at den omfatter alle deler av samfunnet. Kirken har ansvar for å vokte sann nestekjærlighet, undervise i det og peke på det i alle kriker og kroker av samfunnet, om det så betyr å uttale seg politisk.
Det andre området er en særlig ansvarliggjøring av den enkelte. Dette er derfor en tekst som oppmuntrer de kristne og «de religionsløse» til en felles kamp for nestekjærlighet, et begrep som er selve motgiften til det jeg mener er de virkelige store politiske truslene «selvopptatthet», «fremmedfrykt», «hat», «undertrykkelse» og «dehumanisering».