Hvordan har livet ditt vært det siste året, spurte Vårt Land meg. Men jeg må gå to år tilbake for å svare på det.
I desember for to år siden var jeg ferdig med kreftbehandlingen som hadde tatt 10 måneder. Jeg var erklært kreftfri og gledet meg til å ta livet mitt tilbake. Aller mest gledet jeg meg til å begynne å jobbe som biskop igjen. Men to måneder senere innså jeg at slik kunne det ikke bli. Jeg slet med konsentrasjonsvansker, fatigue, leddsmerter. Så 9. februar 2023 sendte jeg min avskjedssøknad som biskop. Jeg skulle bli alderspensjonist. Bare 14 dager senere døde mannen min etter et kort sykeleie.
Jeg opplevde at livet mitt var blitt helt forandret, og nå 1,5 år senere er jeg fortsatt på leit etter hvordan livet skal være. De siste årene har vært preget av ensomhet, leting etter ny identitet og stor sårbarhet. De siste årene har vært preget av sorg.
Døden har fulgt meg hele livet
Jeg har tidligere mistet begge foreldrene mine, og også en ung niese som tok sitt eget liv. Døden har fulgt meg hele livet, helt siden jeg som 16-åring opplevde at en kusine døde i en tragisk ulykke. Og som prest har jeg hatt mange begravelser. Men sorgen forstod jeg ikke før jeg mistet mannen min, han jeg delte livsprosjektet med, han som alltid var der for meg. Da han døde mistet jeg det å være den nærmeste for noen.
Jeg ber om fred i verden. Ikke bestandig vet jeg om Gud hører, men dette er likevel meningsfullt
Det var som Halldis Moren Vesaas sitt ord om vi og eg, bare motsatt: «Det heiter ikkje vi no lenger, det heiter eg». Det var ingen å dele hverdagen med, dele de små tingene som vi nesten ikke vet er der, men som danner et samliv. Jeg opplevde en stor ensomhet, jeg var alene om livet mitt. Og det til tross for at jeg er velsignet med både familie og gode venner. Som biskop hadde jeg bodd i Bodø alene, vært mye på reiser, men alltid hadde jeg Sverre å ringe til hver eneste kveld, en livlinje som holdt dagen og livet sammen.
Den alminnelige døden
Mannen min var 81 år da han døde. Det er ikke unaturlig å dø i den alderen. Det er ikke unaturlig å bli enke etter en så gammel mann. Men denne erfaringen har lært meg noe om at også død som kommer på denne måten griper inn i hele livet til den som er igjen. Og jeg har fått større forståelse for alle gamle enker og enkemenn som nesten mister fotfeste når de blir alene. Den alminnelige døden bærer også med seg så mye sorg og savn og ensomhet.
At jeg ble enke falt sammen med to store andre endringer i livet mitt, jeg sluttet å jobbe og jeg lever med ettervirkning av sykdom. Det ble tre sorger å gå videre med. Og det førte til at jeg måtte stille meg spørsmålet: Hvem er jeg nå?
Helt fra jeg begynte på skolen i 1963 har livet mitt vært fylt av oppgaver. Jeg vokste opp i et hjem hvor det å bruke livet til noe nyttig stod i fokus. Så opplevde jeg som 16-åring å få et kall til å være prest, og det har fulgt meg siden. Livet mitt har i hovedsak vært familien og prestekallet, og jeg har hatt det godt med det. Men nå er dagene åpne på en helt annen måte, det er ingen som på samme vis har bruk for meg lenger, oppgavene kommer meg ikke i møte, og om de gjorde det har jeg ikke krefter til å utføre dem. Hvem er jeg da? Dette spør jeg meg stadig om.
Åndelige kilder
Da jeg ble biskop fikk jeg spørsmål om hvor mine åndelige kilder var. Da svarte jeg at mine åndelige kilder først og fremst er tjenesten jeg har i kirken. Det å holde gudstjenester, begravelser, det å være leder, det å jobbe med forkynnelse, alt det har vært selve troens kilde for meg. Når du så blir tatt til side, hvor er troens kilder da?
Det er blitt klarere og klarere for meg at troen ikke er noe jeg presterer, men at troen som jeg har levd i, som jeg er opplært i, som er rammen om mitt liv, den bærer, uten at jeg gjør så mye med det. Det har vært en befrielse. Og fellesskapet i gudstjenesten, nattverden og salmene, det bærer fortsatt. Så ber jeg for folk. Ikke systematisk og etter noen plan, men når jeg tenker på noen, da nevner jeg dem for Gud. Jeg ber om fred i verden. Ikke bestandig vet jeg om Gud hører, men dette er likevel meningsfullt.
Og det bringer meg ut av å bare tenke på meg selv. For sorgen kan føre til usunn selvopptatthet.
Noen av det mest krevende er alt jeg ikke kan gjøre på samme måte lenger. Jeg har alltid vært glad i å lese. En stund var det slik at jeg ikke husket hva jeg hadde lest sist når jeg skulle ta boka frem igjen, jeg måtte begynne på nytt hver gang. Heldigvis har det bedret seg. Nå leser jeg Den dagen Nils Vik døde av Frode Grytten. Den gir meg mye. Jeg har innsett at for livet videre må jeg kjempe mer for det som jeg tok for gitt før.
Modig og sårbar
Alt dette som har skjedd har gjort meg modig og sårbar på samme tid. Modig fordi jeg ikke er redd for å fortelle hvordan jeg har det, jeg opplever tvert om at det å fortelle om sorgen åpner for at andre også våger å gjøre det. For selv om vi opplever sorg ulikt, er det også mange felles erfaringer. Men jeg tror vi må litt på dypet, våge å si at vi er ensomme, våge å stole på vennskapet, våge å være sårbare. Mot og sårbarhet henger sammen.
Hvordan blir livet videre? Jeg vet ikke
Jeg har alltid vært et menneske som bekymrer meg. Dette kjenner jeg har økt på. Men jeg bekymrer meg for mye for de små ting. Det er kommet en usikkerhet inn i livet, det er så mange ting jeg tror jeg ikke får til. Det er som om troen på egen mestring har fått en knekk. Og det er vel fordi livet har vist meg at det er så mye jeg ikke har kontroll over. Så jeg øver på å skille de nødvendige bekymringene fra de unødvendige.
Det som kalles nåde
Hvordan blir livet videre? Jeg vet ikke. Men jeg har tre små barnebarn som gir meg store gleder, jeg har døtre og svigersønner, en god søster, annen familie og ikke minst venner som drar meg ut av komfortsonen hjemme. Jeg er fortsatt glad i farger og kunst og den gode samtalen. Og jeg har kirken som mitt hjem. Det gir håp. For jeg ønsker jo å ha oppgaver videre, være med på noe som gir mening. Jeg må bare lære at sorg tar tid. Og kanskje må jeg lære at det også er mening i å ikke gjøre noe. Det er visst det som kalles nåde.