Det overrasker ikke at det er skepsis til hvor mye som egentlig er historisk i evangelienes fortellinger om vismenn, gjetere og Jesusbarnet. Til gjengjeld sier det mye om hvor selektiv skepsis kan være når man ikke er like kritiske til egne myter om julen. Uansett bør ingen slå seg på brystet.
Også kristne omfavner moderne myter. En av de seneste er at hvit- og rødstripete candy canes - sukkerstenger – som kjent fra Disney på julaften, har en dyp kristen betydning. I år har det svermet med memer om at de er laget for å se ut som bokstaven «J» og minne oss på Jesus. Siden han var ren og uskyldig, var de først hvite, men fikk røde striper for å vitne om blodet som frelste oss. I såfall så pågående forkynnelse at alt som minner om sukkerstenger bør forbys i skolen. Historien er oppbyggelig, men uten kilder.
Koselig fortelling, men ....
En annen fortelling er at da slike stenger først ble laget på 1600-tallet, fant en korleder i Köln på å bøye toppen for å minne barna om gjeterstavene i Betlehem. Han la heller ikke skjul på et annet motiv: Urolige barn trengte noe å holde på med under julegudstjenestene. Selv om fortellingen er koselig, bør det klinge noen bjeller at den ikke er omtalt før godt ut på 1900-tallet. Men det er altså flere enn kristne som har myter om julen.
Et eksempel er når Unnveig er Human-Etiker (Norsk Studieguide, 2000) i en «bokserie om religioner og livssyn for barn» sporer juletreet til at det «fra gammelt av» var vanlig å pynte med grønt og at noen til og med tok et rognetre inn med rot. Grunnen var enkel, værmelding, eller mer presis vårmelding: Jo tidligere knopper, jo tidligere vår.
I realiteten er det å ta inn bartrær, pynte med kuler, glitter og lys, sette stjerne på toppen, plassere gaver på eller under, og gå rundt mens man synger sanger, en tysk tradisjon fra 1500-tallet og ikke kjent i Norge før 1822. Muligens er det også røtter i middelalderens skuespill om Adam og Eva, der treet i paradis er et bartre pyntet med fargerike epler. Motivet er uansett verken å pynte med grønt eller spå våren.
Ingen ubrutt tradisjon
Mer sentralt forteller boken at «noen mener» det for lenge siden var en gullalder der alle var like, hadde det godt og alt de trengte. Julefeiringen startet «for noen tusen år siden», som en fest for å oppleve «på nytt hvordan det hadde vært i menneskenes gullalder». Mer direkte er nok dette myten om en videreføring av romernes Saturnalia.
Med forbehold om enkelte julebord, ville altså ikke romere lett kjent seg igjen i vår jul
Human-Etisk Forbunds julesider skriver i hvert fall om «2 500 år med ubrutt «julefeiring» og følger opp med eksempler som gaver, festmåltid og pepperkakemenn. Saturnalia ble imidlertid feiret på andre dager og på andre måter - og av andre grunner. Den tok også stort sett slutt etter 300-tallet. Selv om noe skulle ha påvirket langt senere former for feiring, er det ingen ubrutt tradisjon. Men koblingen er altså kuriøs. Festmåltider er ikke uvanlige ved fester. Saturnalia startet 17. desember, men varte aldri så lenge som til romernes vintersolverv 25. desember.
Gode gave til fattige
Med så mye kilder til andre romerske fester, er det forøvrig overraskende lite spor av at den dagen ble mye markert, utover en oppføring i en kalender i år 354. Skal man få en ubrutt «julefeiring» må noe blåses opp og annet filtreres ut. For Saturnalia er også knyttet til orgier, stripping og gambling - kilder antyder til og med menneskeofring.
Med forbehold om enkelte julebord, ville altså ikke romere lett kjent seg igjen i vår jul. Saturnalia ligner nok mer på karneval. Det er mulig å se likheter mellom fargerike opptog i Rio og julefeiring, fra å «gå rundt» og kle seg ut, til å spise god mat, men er fort noe søkt.
Selv om romerne kunne ofre symbolske figurer av deig til gudene, kommer pepperkaker først på 1300-tallet og pepperkakemenn under dronning Elisabeth I to århundrer senere. Det har heller ikke noe å gjøre med vår tradisjon at slutten på Saturnalia ble markert ved enkle eller ertende gaver, stort sett små figurer, «Sigillaria». For julegaver handler om gode gaver, opprinnelig til fattige, og kommer for alvor i høymiddelalderen, knyttet til Helligetrekongersdag 6. januar og Sankt Nikolasdag 6. desember.
Avvist av historikere
Når både motivasjonen, type gaver og tidspunkter var andre, og tradisjonen startet mangfoldige århundrer senere, er det mest krampaktig å snakke om linjer i det hele tatt. Det er dermed ingen myte at David Gwynn ved Royal Holloway-universitet i London forklarer at «flertallet av dagens forskere vil nøle med å godta en nær sammenheng mellom Saturnalia og fremveksten av den kristne julefeiringen». Det er ikke tilfeldig at flere ateistiske historikere de seneste årene så markant har avvist en slik sammenheng,I det hele tatt mangler ikke myter i Unnveig er Human-Etiker.
I boken er filosofen Hypatia og astronomen Galilei martyrer for kirkens angivelige kamp mot vitenskapen. Og som med myter flest vises heller ikke her til kilder eller forskere. Mytene om Hypatia, Galilei og andre ikoner i konfliktfortellingen fra stort sett 1800-tallet er for lengst avvist av historikere. Det taler dermed Human-Etisk forbund til ære at det etter år 2000 også er tatt oppgjør med dem i både foredrag og tidsskriftet Humanist. Mytenes makt og ønske om god stemning i desember gjør at det nok sitter langt inne å gjøre det samme med myter om julen.