Jeg lar meg fascinere av hvordan ting kan se både meningsfullt og meningsløst ut på samme tid. Hadde det ikke vært for den syv meter høye muren, kunne idrettsplassen jeg ser på vært en vanlig idrettsplass, men vanlige mennesker. Men på grunn av muren blir den til en «luftegård». Og menneskene lever ikke vanlige liv, de er fanger.
Tankene mine har fått vandre, men nå trekkes jeg tilbake til virkeligheten, den virkeligheten som ønsker meg velkommen tilbake med det som føles ut som et slag imagen. Slaget blir til en klump og klumpen består av skam. Skam over at jeg ser den samme siden av muren som de der ute.
Klumpen er grunnen til at jeg ikke skriver lenger. Jeg skrev litt tidligere, tekster med en agenda. Når Vårt Land nå har spurt meg om hvordan det er å skrive noe som skal publiseres, tenker jeg umiddelbart at dette må være for spesielt interesserte. Hvem bryr seg egentlig?
Julen her er egentlig som alle andre dager i fengsel, bortsett fra noen julerelaterte aktiviteter som konsert og gudstjeneste. Jeg ser for meg at noen tenker «Konsert! Får innsatte være med på en konsert?» For hvem bryr seg egentlig om hvordan det er å feire jul i fengsel i Norge? Særlig i en verden med kriger, hvorav en av dem er i vårt nabolag. Og snart skal det igjen sitte en løs kanon bak spakene i Det hvite hus.
Å se livet gå i oppløsning
I fengsel blir man godt kjent med seg selv. Man blir røsket ut av hverdagen, og låst inne, borte fra alt og alle man er glad i. Å se sitt eget liv gå i oppløsning, firmaet smuldre hen og formue bli til gjeld. Å se kjæreste dra, venner forsvinne og barna slite fordi pappa er i fengsel. Før jeg havnet her forstod jeg ikke at den virkelige straffen ville være å få se alt dette fra orkesterplass.
Men nektes vi mennesker noe, ja da vil man ha det. Når man sitter i fengsel blokkeres tilgangen din til samfunnet. De små tingene man har forsømt, de man har tatt som en selvfølge, er de man savner aller mest.
Lange dager med selvransakelse blir helt uungåelig. Så en strategi for å få tiden til å gå, er å ikke tenke på den. Her kalles det å «være i bobla». Det handler om å ikke forholde seg til tiden, men bare være og akseptere situasjonen. Det kan ta år før man oppdager «bobla» for første gang. Etter det vil den komme og gå. Og det er da jakten på mer tid i bobla starter. Men det som er så rart, er at man ikke kan fange bobla. Bobla kommer når man slutter å jage den. Jeg har blitt flink på holde meg i bobla.
For vokser man opp et sted der julen finnes, er man merket for livet
Men det hjelper ikke når bobla drar på juleferie. Kanskje er det underbevisstheten som savner barn, familie og venner. Jeg tror de fleste innsatte vil sette julen øverst dersom de skulle rangert hvilke dager de synes det er tyngst å sone. Dette er tiden hvor «alle» får kjenne på det. Man tvinges ut av bobla for å anerkjenne realiteten. Som hvor man er. Og hva man går glipp av.
De begravde tradisjonene
Min barndomsjul husker jeg slik: Sterke juletradisjoner med sanger og julegudstjenester. Nissen fikk grøt på låven. Men etter at foreldrene mine skilte seg, ble julen en drakamp om hvor vi barna skulle være. Jeg husker jeg gledet meg til å bli voksen, så jeg slapp å skuffe noen. Både grøten i låven og gudstjenestene forsvant med tiden. Men da mine barn kom til verden ble det dobbelt så mange besteforeldre – og alt eskalerte. En gang fikk jeg et spørsmål om hvordan julen skulle feires, så tidlig som i juli. Jeg fikk julen så langt oppi halsen.
På et tidspunkt hadde tradisjonene vært begravet så lenge at jeg ikke trodde de lot seg gjenskape. Likevel liker jeg å tro at det var de gode juleminnene fra barndommen som startet det. Jeg arrangerte mitt eget julebesøk og alle var velkomne. Kjæresten min mente at julestemningen økte proporsjonalt med mengde julepynt og det tok ikke lang tid før huset kunne glidd rett inn i en amerikansk julefilm.
Det var både populært og samlende. Skilte familiemedlemmer la stridsøksen til side og møtte opp med sine nye familier. Etter noen år var det onkler, tanter, besteforeldre, kjærester, eks-kjærester, fettere, kusiner, venner og en haug med barn. Rett og slett et herlig sammensurium med mennesker jeg er glad i. Det var perfekt.
Julen du hadde
Nå skal høytiden nok en gang tilbringes med andre innsatte. Det skal godt gjøres å finne en mer heterogen gruppe enn det man står ovenfor i fengsel. Religion, legning, personlighet, menneskets syke, holdninger. Alle er forskjellige. You name it. We have it! Å gjøre alle til lags her er på nivå med å ønske seg fred i verden.
Jeg vet ikke en gang hvordan jeg selv vil at julen her skal være. Straffen i norske fengsler skal være frihetsberøvelse. En gang var det nok det, men i dag mener jeg den virkelige straffen er den psykiske avstraffelsen. For dersom tankene mine er all snøen som er inne i en snøkule, er julen han som rister på snøkula. For vokser man opp et sted der julen finnes, er man merket for livet. Da hjelper det ikke med konsert og gudstjeneste, for uansett hvor koselig det gjøres vil det aldri kunne erstatte den julen du en gang hadde.
To streker
Jeg har skjønt at julen er et slags kompromiss mellom norrøne og kristne tradisjoner. Enten man dykker ned i den norrøne historien, eller det kristne juleevangeliet der Lukas og Matteus begge skildrer Jesu fødsel, men på helt forskjellig måte, forstår man fort at julen ikke har to streker under svaret. Kanskje er det en juletradisjon en kan ta med seg. Alt trenger ikke å ha et rett eller galt svar. For svaret på hva julen er kommer jo helt an på hvem du spør.
Og dette er mitt svar. Et svar preget av en klump, og klumpen består av skam. Skam over at jeg feirer julen her innenfor den syv meter høye muren.
Vårt Land kjenner den innsattes identitet og hva den innsatte er dømt for. Illustrasjonsbildene i toppen av saken er fra Trondheim fengsel. Det er tilfeldig valgt.