Det var julaften og jeg var på vei til Modum Bad i bil. Kjøreturen dit er ikke lang, men den er og var vakker. På bakken glitret nysnøen. Det var min tur til å ha ansvar for julegudstjenesten i Olavskirken, den lille sykehuskirken i skogen. Jeg gledet meg, for det kjentes fint å feire julens glade budskap med pasienter som ikke har reist hjem til jul, folk fra bygda og kolleger.
Men da jeg svingte bilen inn på sykehusområdet, ble jeg overrasket av en indre uro. Den hadde ikke med gudstjenesten å gjøre. Nei, uroen kom da jeg så de mørklagte pasientrommene på sykehuset.
Å ane, men ikke å forstå
For de siste ukene på Modum bad har vært krevende. Sammen med alle hyggelige juleforberedelser, blir også adventstiden preget av pasienter som gruer seg til jul. For mange er alminnelige hverdager vanskelige nok i seg selv. Når de er innlagt og midt i krevende terapiprosesser, blir de mer sårbare enn ellers. Det gjør at flere frykter at jula blir ekstra strevsom i år. Antagelig med god grunn.
Selv om jeg har vært sykehusprest i mange år, gjør det fremdeles inntrykk å høre mennesker sette ord på hvorfor de gruer seg til jul.
Jeg mer aner enn forstår når pasienter forteller hvor vondt det er å ikke klare leve opp til familiens forventninger om en glad og god jul. De skulle så gjerne ønske de fikk det til. Depresjonen gjør det nærmest umulig.
Den detaljerte handlingsplanen
Flere frykter at traumeminner skal aktiveres av julens lukter, pynt eller sanger. Det er uråd å være til stede her og nå når kroppen helt av seg selv går i alarmberedskap på grunn av fortidens vold og grove omsorgssvikt. Det er fortvilende, skamfullt og slitsomt å ikke kunne skille nåtid fra fortid.
En pasient med spiseforstyrrelse jeg snakket med, fortalte at julen for henne er grusom. Særlig når familien samles rundt middagsbordet på julaften. Hun klarer ikke spise noe av julematen. Det gjør stemningen dårlig, og hun fylles av skyldfølelse. Denne julen har hun med seg en detaljert handlingsplan hjem, laget i samarbeid med en terapeut. Hun håper planen vil gjøre det lettere å håndtere julens mange felles måltider.
De mørklagte rommene
Tilbake til julaften og Modum bad. Det er disse modige og hardt prøvede menneskene jeg så for meg da jeg la merke til de mørklagte pasientrommene. Jeg husker godt hva de heter. Jeg husket hva de snakket om. Jeg så på sykehusbygningen og undret meg: Hvordan hadde de det da de slukket lyset på rommene sine for å reise hjem til jul? Hvordan har de de nå, tenkte jeg, har de gode mennesker rundt seg eller er noen av dem helt alene?
Noen vil få en velfortjent pause fra livet som pasient, heldigvis. Men noen vil alltid streve mer enn andre og disse fylte meg med uro. Og av erfaring visste jeg: Noen av dem vil til og med komme til å avbryte juleferien og returnere tidligere enn planlagt, fordi det blir for vanskelig hjemme.
En god uro
For flere år siden hørte jeg et foredrag av psykolog Per Isdal. På en konferanse arrangert av Vake, kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep, sa han:
«Som student lærte jeg at jeg ikke skulle ta med jobben hjem. Det er noe forbanna tull! Det er umulig å ikke ta med jobben hjem. Mennesker jeg møter som psykolog setter spor i meg. Sånn er det bare, og sånn vil jeg det skal være».
Menneskene jeg hadde møtt på Modum Bad de siste ukene, hadde satt spor. Sånn er det bare, og sånn vil jeg det skal være
Jeg husket det Per Isdal da jeg kjørte de siste hundre meterne til Olavskirken. Selv om jeg ikke er psykolog, gjelder det å ta jobben med hjem meg også. Det er ikke mulig å legge samtaler jeg har med pasienter igjen på kontoret.
Menneskene jeg hadde møtt på Modum Bad de siste ukene, hadde satt spor. Sånn er det bare, og sånn vil jeg det skal være. Det kjentes godt å kjenne uro, og meningsfullt å få bære ansiktene og navnene deres i det jeg parkerte bilen og gikk inn i kirken.
Strofen gjennom uro
De siste forberedelsene før gudstjenesten ble gjort. Kirken ble fylt av store og små, pyntet og feststemte. Kirkeklokkene ringte. Jeg reiste meg og gikk frem i kirken med både forventning og uro. Jeg innledet med de gamle ordene fra Bibelen. Og det kjentes godt:
«Kjære menighet! Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus». Gudstjenesten gikk sin gang. Alle kjenner noen som strever ekstra i jula. For dem tente vi lys.
Da gudstjenesten nærmet seg slutten, reiste forsamlingen seg da organisten begynte på forspillet til «Deilig er jorden». Det var særlig en strofe i julesalmen jeg gledet meg til å synge. Strofen jeg lener meg inntil i urolige tider. Strofen som gir håp i møte med det vonde og det onde, i eget og andres liv. Strofen som gjør det mulig å ta med jobben hjem på en god måte. Særlig på julaften.
Aldri forstummer tonen fra himlen.