I adventstiden tenner vi lys i mørket. Uke for uke øker lysene i nummer, en påminnelse om håpet som nærmer seg. Dette håpet handler om at Gud selv valgte å bli menneske, ikke i prakt og storhet, men i en stall. Det er et paradoksalt og radikalt budskap som burde prege hvordan vi møter hverandre, særlig i en tid hvor stadig færre definerer seg som kristne.
Grensesprengende budskap
Julens budskap handler om et barn som skulle sprenge alle grenser – sosiale, kulturelle og religiøse. Jesus, som vi venter på, vokste opp til å bli en som aktivt oppsøkte mennesker på tvers av samtidens skillelinjer. Han satt til bords med de utstøtte, samtalte med mennesker andre så ned på, og viste gjennom handling hva nestekjærlighet virkelig betyr.
Dette står i sterk kontrast til hvordan kristendommen tidvis praktiseres i dag, hvor vi alt for ofte bidrar til splittelse, både fra konservativt og progressivt hold.
Eksklusjons-paradoks
Som progressiv kristen må jeg erkjenne min egen rolle i denne polariseringen. I iveren etter å kjempe for en mer åpen og inkluderende kirke, har jeg selv tidvis bidratt til å ekskludere dem som tenker annerledes enn meg. Min frustrasjon over konservative holdninger har noen ganger ført til en nedlatende tone og manglende vilje til å lytte og forstå.
Dette er et paradoks: I kampen for inkludering kan vi ende opp med å ekskludere, stikk i strid med adventens budskap om at Gud kom for alle.
En viktig del av en virkelig inkluderende tilnærming handler om hvordan vi forholder oss til Bibelen og hverandre. Det sentrale i kristen tro er og blir Jesus Kristus – Han hvis fødsel vi forbereder oss på å feire. Men når det kommer til tolkningen av bibelske tekster, må vi våge å erkjenne at ingen av oss besitter den fulle og hele sannheten. Selv de som skrev tekstene var mennesker som oss, som forsøkte å sette ord på sine erfaringer med Gud.
Ventende mennesker
Adventstiden minner oss om at vi alle er ventende mennesker. Vi venter på Ham som kom til jorden som et forsvarsløst barn, ikke som en dømmende hersker. I denne ventetiden trenger vi ikke en tro som bidrar til ytterligere splittelse, verken fra konservativ eller progressiv side.
I iveren etter å kjempe for en mer åpen og inkluderende kirke, har jeg selv tidvis bidratt til å ekskludere dem som tenker annerledes enn meg
Det handler ikke om å vanne ut det kristne budskapet, men om å løfte fram kjernen i det: At Gud ble menneske for å vise oss nestekjærlighet, tilgivelse og verdien i hvert enkelt menneske. Når kristne tolker Bibelen forskjellig i ulike spørsmål, må vi øve oss i å møte hverandre med den samme ydmykheten som Gud viste da han kom til jorden som et barn.
I denne adventstiden kan vi alle, både progressive og konservative kristne, la de fire lysene minne oss om verdiene vi deler: håp, fred, glede og kjærlighet. La adventslysene minne oss om å spre lys, ikke mørke, og la stjernen over Betlehem lede oss til en tro der disse verdiene ikke bare er fine ord, men levd virkelighet.