De fredede dørbladene i de tre hovedportalene som fører inn i Nidarosdomen skal skiftes ut med nye (se Figur 1). Det har vært utlyst en åpen konkurranse blant bildekunstnere, 11 av dem ble innstilt og tre er valgt ut til å konkurrere seg imellom.
Å endre Nidarosdomen med nye portaler, handler om å tilpasse seg kristenteologiske ideer som dominerte 1000 år av vårt lands historie.
Hva ligger i disse ideene, og på hvilken måte blir de uttrykt i arkitekturen?
Det viktigste svaret kan leses ut av de to fasadetårnene som flankerer Vestfronten. De kopierte middelalderbyenes forsvarstårn på hver side av byportene som en henvisning til at også de troende trer inn i en «by», nemlig Det Himmelske Jerusalem. Her inne residerer Kristus og alle hans hellige, en forestilling som ble entydig uttrykt både i grunnplanen som danner et kors, og det åttekantet sentralrommet innerst i koret med St. Olavs grav. Himmelstormende spissbuer skulle minne oss om hvor vi var, og vinduenes glitrende figurer skulle minne oss om glansen fra «de himmelske skarer».
Portalenes mening
Portalenes oppgave var å markere et kraftig skille mellom disse to verdene: Den utenfor som er vårt dagligliv, og den innenfor som er himmelen selv. Men samtidig også gi et glimt av det som ventet bak fasaden. Kraften i dette skillet uttrykkes ved at dørenes eget rammeverk alltid er synlig (Fig 2). Firkantfeltene mellom rammene derimot, skulle gi et innblikk i hva som ventet «av himmelsk herlighet». De fremsto som rike kunstverk i tidens stil, men bar alle på et budskap som avspeilte innerommet, med gjenkjennelige scener fra det gamle og nye testamente, av engler og hellige, stjerner og kors.
Fra visjon til dekor
De nye portforslagene bryter med dette grunninnholdet. Årsaken er tydeligvis ideologisk, og avspeiler vår egen tids betoning av individets rett til frie valg.
Det ser vi av juryens begrunnelse som hevder at de nye portforslagene skal avspeile nettopp vår egen tid, preget av «kulturelt og åndelig mangfold». Og at de skal invitere til «refleksjon over personlig og kollektiv tro» og videre, at «..portalene til Nidarosdomen derfor ikke bare er en inngang til et kristent kirkerom...». For nå derimot, skulle kunstnerne visualisere «et sted for refleksjon, forandring og dialog».
Derfor trengs det en grunnleggende debatt om dørforslagenes videre skjebne, både antikvarisk, teologisk og estetisk
Resultatet er høyst problematisk. Historisk, ved at Norges viktigste nasjonaldokument fra middelalderen skal kunne endres med vår tids virkemidler - og da ikke bare visuelt, men også teologisk. Ingen av de 11 forslagene gjentar derfor det synlige rammeverket, bortsett fra ett som beholder de eksisterende dørbladene med sine enkle ruter. Tvert om, alle kunstnerne behandler dørene som flate «lerreter» som bakgrunn for egne tolkninger av hva den enkelt personlig legger i oppdraget. Og problemet er nettopp dét: disse henvisningene er ofte så spesielle og individuelle at dørbladene mer fremtrer som frie dekorasjoner enn forståelige budskap om middelalderens kristne tro.
Portierer, konkylier og kniplinger
For hva har portierer, konkylier, og kniplinger med kristen ikonografi å gjøre? Ett av de 11 forslagene utformer dørbladene som hengende tekstiler med den begrunnelse at portalen skal reflektere bunnen av en kjortel til en kjempe, og at dørene i det hele skal oppleves som «kroppslige og underfundige» (Fig 3).
Et annet forslag dekker til dørbladene med svære konkylier (Fig 4). De begrunnes med at spiralstrukturen i konkyliene symboliserer uendelighet, de uttrykker lys og klang og sender ut «endeløs musikk fra fjerne land». Ja, selv det eneste forslaget som beholder rammeverket i de eksisterende portalene, betrakter selve ruteoppdelingen bare som bakgrunn for et utsmykkende dryss av frittsvevende smijernsfragmenter (Fig 5). Disse vil kunstneren skal assosieres med blondene i liturgiske klær, men også uttrykke det feminine i kontrast til det visstnok maskuline i rammekonstruksjonen.
De tre anbefalte forslagene bare viderefører denne subjektive tolkningsmåten. Det ene tegner opp bølgende linjer som symbol på naturens kretsløp, det andre tildekkes av en rekke utskiftbare «boksider» i bronse som skal vise Trondheims og kirkens historie og det tredje heldekkes av et rosemalingslignende smijernsrelieff.
Derfor trengs det en grunnleggende debatt om dørforslagenes videre skjebne, både antikvarisk, teologisk og estetisk. Særlig om juryens medlemmer virkelig skal kunne føle seg trygge på at «Nidarosdomen vil få nye dører som er katedralen verdig.», slik Bjørgvin Thorsteinsson har uttalt.
Det skal i så fall holde hardt.
