Natt til søndag ble Midtøsten rystet av et politisk jordskjelv: Bashar al-Assads fall. Verden, eksperter og politiske ledere ble tatt på sengen av det lynraske fallet til en diktator som hadde styrt Syria med jernhånd i 50 år. Tungt bevæpnede militære styrker kollapset på få dager.
Blant hovedårsakene var svekkelsen av Assad-regimets allierte: Irans presteregime, Russland og den iransstøttede Hizbollah-militsen, som var opptatt med egne konflikter.
Assad-regimet, støttet av den iranske Revolusjonsgarden og Hizbollah, har gjennom årene vært ansvarlig for drap på over en halv million mennesker og for å ha tvunget millioner på flukt.
Nærmeste alliert
I 45 år har Assads Syria fungert som en strategisk korridor for våpenleveranser til Hizbollah og andre iranskstøttede grupper.
Presteregimet i Iran har bygget sin makt på undertrykkelse hjemme og eksport av krig og konflikter til nabolandene – ofte for å avlede oppmerksomheten fra interne kriser og økende folkelig motstand. Med Assads fall er denne strategiske maktbasen sterkt svekket, noe som plasserer det iranske regimet i en historisk svak posisjon.
En av lederne for det iranske regimet, Mehdi Taeb, uttalte i februar 2013: «Hvis vi mister Syria, kan vi heller ikke beholde Teheran.»
Samtidig står presteregimet i Iran overfor interne kriser. Frykten for nye opprør har ført til en dramatisk økning i bruk av dødsstraff og tortur. Under den nye, såkalte reformvennlige presidenten Pezeshkian har regimet henrettet over 560 mennesker på bare fire måneder. Amnesty International anklager regimet for forbrytelser mot menneskeheten, og FNs topp har kalt regimets handlinger folkemord mot opposisjonsgruppen NCRI.
Maryam Rajavi, NCRIs leder, som nyter bred støtte fra blant annet flertallet på Stortinget, gratulerer det syriske folket med seieren og uttrykker håp om en demokratisk fremtid for Syria. Hun oppfordrer myndighetene i Norge og resten av verden til å støtte kampen for en demokratisk republikk i Iran, blant annet ved å svarteliste Revolusjonsgarden. Som historien har vist, kan diktatorer falle raskere enn mange tror.
