«Selvsagt skal heller ikke vi forkynne i skolen», svarte Christian Lomsdalen, leder for Human-Etisk Forbund (HEF). Med alle mediekanaler som prekestol trenger ikke HEF å være i skolene for å forkynne. Lomsdalen som fryktløs predikant forkynner et budskap for hele folket.
Hvordan kan dette livssynssamfunnet innta en slik suveren og oppdragende rolle i offentligheten?
Fra folkekirke til folkelivssyn
På hjemmesiden skisserer HEF sin egen historie. Historiefortellingen har en triumfalistisk karakter. Fra å ha et snevert selvbilde som vaktbikkje, ser de i dag på seg selv som en bred humanistisk folkebevegelse. Selvforståelsen ligner på hvordan Den norske kirke tidligere tok for gitt at de var en kirke for hele folket. HEF oppfatter seg som det nye folkelivssynet.
KRLE og juleavslutninger
Lomsdalen har gjentatte ganger påpekt at skolegudstjenester ikke skal være del av KRLE-faget, og at dette også gjelder for alternative opplegg. Juridisk sett er dette en viktig distinksjon. Samtidig er det ikke til å unngå at KRLE-faget former lærere, elever og samfunnets forståelse av religioner og livssyn.
Grunnfortellingen i KRLE-bøkene er at humanistiske verdier og idealer gjennom historien har kjempet og gradvis vunnet i kampen mot overtro og kirkelig maktmisbruk, ifølge religionsdidaktikerne Espen Schjetne og Ole Henrik Borchgrevink Hansen.
Det blir konstruert en fortelling der Human-Etisk Forbund blir eksklusiv eier av verdier som fornuft, humanitet, rettigheter og demokrati.
Dette er en selektiv historiefremstilling som tilslører at kristendommen, jødedommen og islam er del av historien om humanismen. Mest problematisk er det at sekulær humanisme blir tillagt en intellektuell og moralsk autoritet over alle andre religiøse tradisjoner. Noe som er i strid med prinsippet om likeverdig behandling av alle religioner og livssyn i skolen.
Privilegert livssyn
Det er selvfølgelig ikke HEF sitt ansvar at lærebøkene plasserer livssynshumanismen i en privilegert posisjon. Samtidig er skolens lærebøker uttrykk for forestillinger som har blitt etablert over tid.
Når Lomsdalen uten blygsel korrigerer Kunnskapsministeren, uttaler han seg fra en særdeles privilegert posisjon. I svarkommentaren på min kronikk viser han at HEF forstår seg selv som i stand til å lære skolen hvordan de kan «skape en skolehverdag der alle elever føler seg sett og inkludert». Begrunnelsen er at deres forslag målbærer «universelle verdier som lys, fellesskap og håp». Dette er sekularisme i praksis.
Den sekulære livssynsforkynnelsen er åpenbar, og ikke skjult i det hele tatt.