Endringen er skjedd fort. Fra å være en dominerende faktor som knytter samfunnet sammen, er det liten tvil om at kirke og kristendom nå spiller en langt mer beskjeden rolle. De tegn på oppmerksomhet som tross alt stadig finnes utenfor kirkens egne murer, viser dessuten ofte til en negativ, autoritær og trangsynt innflytelse fra kirkens side
Det burde derfor skape bred interesse når spørsmålet i overskriften møtes med helt andre fortegn av den tyske sosiologen Hartmut Rosa, som mange betrakter som ledende på sitt fagfelt. Likevel er det først i år at en større samling av hans tekster er utgitt på norsk, dog uten at kirkens rolle har fått en sentral plass.
Kritisk analyse med spennende begreper
Rosa er påvirket av kritisk teori og dens kapitalismekritikk, men også i betydelig grad av den kanadiske filosofen Charles Taylor og hans analyse av det sekulære. For Rosa er ikke hovedsaken å avsløre «sykelige» trekk i det senmoderne samfunnet, ulikt mange i samme kritiske tradisjon. Et granskende blikk på samfunnets aktuelle situasjon gjør imidlertid at Rosa med kraft stiller spørsmålet om hva som kan utgjøre viktige motkrefter og inspirere til et godt liv.
Selv om Rosa i denne forbindelse også griper tilbake til stadig aktuelle temaer som «fremmedgjøring», er det den intense bruk av uttrykkene «akselerasjon» og «resonans» som forfrisker den aktuelle samfunnsanalysen. Og jeg vil tilføye: Dette grepet påvirker også Rosas tanker om kirkens rolle i helheten.
Akselerasjon
Den egentlige grunnen til at det senmoderne samfunnet – midt blant flere oppmuntrende trekk – hindrer utviklingen av det gode liv, er hos Rosa særlig knyttet til en kortpustet hastighet. Typisk for vårt moderne samfunn er ikke i og for seg at det skyter fart (akselererer), men at det er tvunget til det.
Vårt moderne samfunn må på sin side stadig bruke mer energi for å opprettholde det bestående
I sporene etter fagfellen Max Weber hevder Rosa at de fleste førmoderne samfunn på sin side var behovsdekkende, og derfor hadde en nokså nøyaktig sans for hva man behøvde. Dette var selvsagt ikke begrenset til hus, mat og klær, men omfattet alt det man trengte ut fra den historisk-kulturelle konteksten, eksempelvis også til religiøse ritualer.
Selv om behovene skiftet i det ytre, styrte man altså hele tiden etter det man konkret hadde bruk for. Når man oppdaget noe nytt, for eksempel å koke, steke eller bake maten – og før det ilden – var det avgjørende at man kunne oppnå den iboende effekten uten å sette i gang en irrasjonell hurtighetsspiral.
«Stille i en rasende fart»
Vårt moderne samfunn må på sin side stadig bruke mer energi (i utvidet forstand) på å opprettholde det bestående. Det fører blant annet til at man gjør økonomisk vekst til hovedmålsettingen. Stadig må man øke produksjonen og tilstrebe en kontinuerlig innovasjon.
Siden vi sliter med å gjøre «kaken» reelt større, må vi i det minste satse på å bli de hurtigste: Vi må bli dem som stadig vinner i den globale konkurransen. Under rådende samfunnsforhold må vi derfor investere en uhorvelig mengde politisk, fysisk og psykisk energi.
Rosa sier likevel aldri at samfunnet på ingen måte skal vokse, men advarer mot den besnærende tanken at det hele tiden må vokse i akselererende forstand. Satt på spissen fører det til at «alt står stille i en rasende fart», slik den nylig avdøde antropologen Thomas Hylland Eriksen – med mange tanker som korresponderer med Rosas – har formulert det.
Vi er riktignok nødt til på et vis å vokse videre i alle bransjer for ellers ville det være umulig å opprettholde arbeidsplasser osv., selv om det for lengst ikke gir noen saklig mening ut fra et overordnet verdisett. Dette skjer ikke primært fordi vi er grådige, men fordi vi ikke kan opprettholde den samlede, bestående samfunnsbygning uten vekst. Ubalansen oppstår imidlertid når den primært knyttes til en nokså håpløs akselerasjon.
Permanent økningstvang
Rosa taler her kritisk både om den teknologiske akselerasjonen, akselerasjonen i sosiale forandringer og også i livstempoet («the pace of life»). Selv innrømmer han samtidig at han antagelig selv ville vært tvunget til å bidra på lignende vis i samfunnet dersom han i dag hadde direkte politisk makt. Dette er også et stort demokratisk problem, ifølge Rosa. Det gjør at vårt forhold til verden på en måte blir aggressivt, blant annet fordi to-do listen eksploderer og vi hvert år må strebe etter å nå enda mer.
Den permanente økningstvangen, som aldri kan tilfredsstilles fullt ut, overføres til politikken og den individuelle livsførselen.
Eksempelvis eksisterer den såkalte tidsklemmen fortsatt, selv om vi i gjennomsnitt sover en halv time mindre enn i 1970-årene og nesten to timer mindre enn på 1800-tallet. Helsevesenet kan på sin side aldri bli effektivt nok, og den som beveger seg inn i uvante tankebaner, blir sjelden oppfattet som en velkommen dialogpartner.
Resonans
For Rosa er det bare mulig å stoppe karusellen dersom vi som motkraft dyrker det han kaller resonans.
I et foredrag holdt i Norge for et par år siden, peker Rosa på fire elementer i resonansbegrepet slik han anvender det. Først omfatter det opplevelsen av at noe berører, påvirker og kaller. Det andre elementet er knyttet til grunnbetydningen av emosjon og innbefatter svaret på påkallelsen. Videre er forvandling et kjerneelement, men må ikke forveksles med forbedring, som egentlig bare innebærer mer av det samme.
Det siste elementet er uforutsigbarhet. Resonansen er altså fundamentalt sett utenfor kontroll og kan ikke presses frem. Det kan likevel legges grunnlag for at den kan oppstå.
Typisk for vårt moderne samfunn er ikke i og for seg at det skyter fart, men at det er tvunget til det
Det skjer i ulike resonansakser: horisontalt mellom mennesker, kulturelt i en akse som kalles diagonal der blant annet musikk kan virke forløsende, og endelig i en vertikal akse, som Rosa forbinder med blant annet kunst og religion. På det siste området er kirke- og kristendom en viktig partner i vår kontekst, noe også en beslektet intellektuell kjempe som Jürgen Habermas etter hvert åpnet for.
Kirkens plass
Rosa, som holder mange foredrag i kirkelige sammenhenger, spør ærlig om kirken er en rest fra et forgangent samfunn, eller om den faktisk har et viktig bidrag til den etterlyste resonansen, særlig knyttet til akse tre. Når Rosa tross alt satser på det siste, oppfordrer han samtidig kirken til å bruke en troverdig stemme som med resonans frembærer noe viktig som samfunnet ellers fortrenger.
Dette er en utfordring som kirken (bredt forstått) selv må tro på i møte med et stadig mer sekularisert samfunn. Da må den også våge å være mer seg selv, med et budskap som griper dypere enn mye av det den såkalte samfunnseliten anerkjenner. Uttrykt med et begrep som altfor ofte blir brukt ensidig både i og utenfor kirken: Den må fremstå som en sjelesorgens kirke uten sneverhet, i møte med egen tradisjon og verden av i dag.
